GF i Abidjan

I morges samlet vi oss, vi tre misjonærfamilier som for tiden er her i Abidjan (Aukan, Heng og Sæth), for å lytte til bibeltimen fra NLMs generalforsamling i Bergen.

En litt dårlig internettlinje til tross, vi fikk med oss Sverre Bøes flott bibeltime og fikk kjenne på at også vi er en del av dette store misjonsfellesskapet som utgjør NLM.

Vi er veldig takknemlige for at også vi som er i utlendighet kan delta på denne store ”misjonsfesten” gjennom Noreas Webradio. Vi skulle gjerne ha benyttet oss også av web-TV’en, men der har dessverre nettlinjene måttet gi tapt.

Akkurat nå sitter jeg og lytter til Noreas aktualitetsmagasin der misjonsengasjement diskuteres.

Jostein

Washington-besøk

På onsdag fikk vi besøk av to norske kvinner, som skal være her i to uker. Gunn Lina Fredriksen vant reiselotteriet i Misjonshusets Ungdomsforening i Kristiansand i vår. Premien var en tur for to hit til oss i Abidjan for å se nærmere på vårt prosjekt, som MUF støtter. Med seg har hun Elisabeth Kjellingland.

Vi har fått en flott start på dagene sammen og gleder oss til fortsettelsen. På programmet står både besøk til hovedstaden Yamoussoukrou, badebyene Grand Bassam og Assinie Mafia. Men ikke minst skal de få ta en god titt primært på radioarbeidet vårt her i Abidjan.

Derfor skulle vi fredag ettermiddag ta turen til bydelen ”Washington”, hvor der bor mange mahouer. Her var det planen at vi først skulle treffe bydelssjefen, deretter lytte på Mahourøsten (radioprogrammet) vårt da det gikk på lufta klokka 16.30.

Men tidenes regnvær her i Abidjan gjorde en del om på planene. Til tross for at det bøttet ned tok vi turen ut i håp om at det skulle roe seg. Men regnværet fortsatte utover ettermiddagen, og mens vi ventet i bilen på at det skulle roe seg, tikket klokka over 16.30. Dermed gikk vi dessverre glipp av møtet med lyttergruppen vi skulle besøke. Men vi fikk likevel et interessant møte med lederne i bydelen.

For da regnet endelig roet seg litt fikk vi anledning til å ta turen inn i ”Washington”. Her ble vi vist til den offentlige samlingsplassen som kalles ”apatam”. Etter hvert dukket den ene etter den andre av bydelens ledere og eldste opp, sammen med de fremste kvinnene. Det ble utvekslet høflighetshilsener og vi fikk forklart litt om vårt arbeid. På ekte mahouvis ble de vi sa refortalt en og to ganger til andre i forsamlingen, selv om alle nok forstod fransk. Men mahouene reforteller alltid det som blir sagt i en slik ”offentlig sammenheng”.

Vi fikk høre om bydelen som var blitt etablert rett etter selvstendigheten i 1960, men som på et tidspunkt ble forsøkt fjernet av myndighetene. Mange ble tvunget til å flytte derfra, men noen valgte likevel å bli værende. Etter hvert bidro den amerikanske ambassaden for at disse skulle få bli, og dermed så valgt de å omdøpe bydelen til ”Washington”.

Vi fikk også høre om kvinnene i bydelen som under krigen selv hadde tatt initiativ til å starte en frivillig organisasjon til kamp mot fattigdom og omskjæring av kvinner.

-Dette er dessverre fremdeles et problem for oss her i Afrika, selv om det ikke har noe med vår religion å gjøre, sa bydelssjefen.

-Vi vet at det ikke er bra og derfor arbeider kvinnene med å bevisstgjøre andre kvinner på å gjøre noe med dette problemet, fortsatte han.

Det var også flott å se hvor stolte kvinnene var av det de hadde satt i gang. Så fikk vi også berømmelse for at vi hadde valgt å komme på besøk på tross av det voldsomme regnværet.

-Vårt regn er som deres snø, sa bydelssjefen og viste til at det meste stopper opp under slikt regnvær og at de derfor var ekstra imponert over at vi hadde prioritert å komme.

Vi fikk møte alle de viktige lederne i Washington

Kvinnene har laget sin egen organisasjon til bekjempelse av fattigdom og omskjæring av kvinner

Livskvalitet på storskjerm

Jeg har akkurat sett en forrykende fotballkamp mellom mine to biologisk betingede favorittlag, Start (som 50% sørlending) og Molde (som 50% romsdaling)…

På storskjerm!!!

Ja du leste riktig. Vi rigget oss til på Inges kontor. Koblet opp et gammelt treskeverk av videoprosjektor som tilhører misjonen her i Elfenbenskysten. Prosjektorens historie kunne sikkert ha vært interessant å høre. Den ble nemlig stukket unna da rebellene i nord fikk med seg mesteparten av misjonens eiendeler under borgerkrigen. Gjennom seks lange år har den vært lagret hjemme hos en mahou sammen med en del andre ting. Den bærer preg av krigsopplevelsene. Blant annet har den blitt inntatt av et aktivt spindelvev som tydelig kommer til syne oppe i høyre hjørnet når den slås på.

Rent bortsett fra det og skitten på veggen som var ekstra tydelig på Start sin banehalvdel i første omgang, hadde vi nydelige seerforhold også her i Abidjan – takket være VG Nett. Kampen bød på opp- og nedturer både for sørlendinger og romsdalinger. Ettersom Inge og Marie er fra Nordmøre og Romsdal er det gitt hvilke draktfarger som dominerer der i gården. Jeg har alltid vært gul og svart, selv om opphavet også skaper sympatier i retning Molde. Men i kveld var det som vanlig ingen tvil: ”Heia Statt”, som Simone også har lært seg å si.

Kanskje var det greit da at dette toppoppgjøret endte 2-2 og at naboforholdet fremdeles er av det utmerkede slaget. En opplevelse var det i alle fall!

Bare så dumt at kl 19-21 i Norge er midt i leggetida av trøtte jenter her i Abidjan. Dermed så må jeg bare få benytte anledningen til å rette en stor takk til min kjære kone, som tok en ekstra støyt med leggingen for at en fotballglad mann skulle få kjenne på en av de enkle gleder som er med og gir livskvalitet. Takk skal du ha, Elisabeth!

Hva gjelder jentene: Simone syns det var interessant i noen minutter i første omgang, før alle lekene til nabogutten Håkon ble for fristende. Lydia var betydelig mer interessert i store deler av andreomgangen, helt til melkesuget rent overgikk interessen for de grå skyggene på veggen, som beveget seg etter noe som pappa prøvde å forklare var en ball.

Slikt gir livskvalitet når man er i utlandet, skjønner dere!

Jostein

Radioteater på mahou

Mohamed på ti år er uvanlig stille ved kveldsmåltidet, og faren lurer på hvorfor.

- Vennene mine sier at jeg er i fare fordi jeg ikke har en amulett til å beskytte meg. Pappa, kan ikke du kjøpe en amulett til meg. Trenger ikke jeg også beskyttelse?

- Min sønn, vi trenger alle beskyttelse, men det er ikke amuletter eller andre gjenstander som kan gi oss beskyttelse.

Nå begynner søstrene til Mohamed også å fatte interesse for samtalen. Moren skjønner at de helst vil vente med å rydde ut maten, og gir dem lov til å ta del i samtalen. Dette er et tema som angår dem også. For alle vennene deres bærer nemlig amuletter som skal beskytte dem mot onde ånder og forbannelser.

Dette er settingen for en av episodene som vi er i ferd med å spille inn på mahou for radiosendingene. Vi har totalt 30 episoder som vi håper å få klare til sending i løpet av året.

Selv om manusene ikke er laget av mahouer, er settingene veldig gjenkjennelige også i mahou-miljøet. Hvordan skal man leve som en kristen i en såkalt animistisk eller folketro-tradisjon?

Familien til Mohamed er kristen, men bor og lever i et samfunn der frykten for onde ånder og forbannelser styrer veldig mye av hverdagen. Selv Mohameds besteforeldre lever med dette verdensbildet.

Mahoufolket er sterkt muslimske, men deres muslimske tro er sterkt blandet med et animistisk verdensbilde (folketro eller det vi kaller tradisjonelle afrikanske religioner). Derfor er tematikken som tas opp i disse skuespillene svært relevante.

Flere lørdager denne våren har de ivorianske radiomedarbeiderne samlet en flokk med mahouer som har sagt seg villig til å være med på opptakene. Noen har fått sin egen rolle å spille, mens andre har fått rollen som bisitter og konsulent for å komme med innspill underveis.

Mahouene elsker sketsjer, rollespill og teater. Derfor har vi forventninger til at denne formen for forkynnelse også kan nå inn i mahoumiljøet.

Jostein


Her er noen bilder fra opptakene:

Unge "mahou-skuespillere"

"Klar til opptak?"

Manus finleses

Opptakene er i gang, og her er det mor i familien som snakker

Nye instruksjoner må gis underveis

Branntragedie

I nærheten av her vi bor er det et slags ”fattigkvarter” der det er treskur,murhus og enkle brakker om hverandre tett i tett. Veldig mye av det er svært provisorisk. Bryter det ut brann kan det fort gå veldig galt.

Og det var nettopp det som skjedde i morges. 8 hus ble jevnet helt med jorden i brannen, og 8 familier mistet dermed boligen sin og alt de eier. En av dem er han som er nattevakt her hos oss i helgene.

Vi bestemte oss her på tomta for å være med og bidra litt for å hjelpe de som var rammet. Derfor tok jeg og kollega Inge Aukan en tur for å se sammen med en annen av vaktene. Og det var et trist syn som møtte oss. Men jeg må si at jeg er faktisk veldig overrasket over at det ikke var flere hus som ble tatt av brannen.

Vi fikk blant annet bidra med litt ris og klær til dem som var rammet, og ble møtt med stor takknemlighet av de lokale lederne.

Denne hendelsen har naturlig nok preget oss i dag, og det gjør vondt å tenke på dem som ble rammet av dette. Mange av disse er fattige mennesker som hver dag strever med å få endene til å møtes. De har gjerne spart lenge for å få seg hus, eller leie seg et rom – for så å miste alt på et lite øyeblikk. Og det finnes ingen som helst form for erstatning, forsikring, sosialhjelp eller lignende. Her er de helt overlatt til seg selv og eventuelle slektninger eller gode naboer.

- Det som bekymrer meg er hvor alle disse skal kunne finne sted å sove i natt, sa en av vaktene i kveld.

Jeg har lyst til å utfordre deg som leser dette til å be konkret for dem som er rammet av denne tragedien. Det er ikke lett å skulle bygge opp igjen når en står igjen med ingenting.

Jostein

Kvardagar i Abidjan

Vi trivs godt her i Abidjan,og for meg er det godt å kjenne at eg ikkje lengtar til Noreg! Vi er også så heldige at vi har fått nye naboar, familien Aukan som flytta hit frå Bamako 1. mai. Dei bur i etasjen over, og det er kjekt no å ikkje vere aleine nordmenn lenger. Vi har det kjekt i lag, og sonen deira Håkon og Simone (dei er jamngamle) har funne tonen. Litt krangling må ein rekne med, men det er berre bra å ha nokon å bryne seg på.

Litt om oss jentene i familien: Lydia veks i superfart! Ho et og smiler og ”pratar” – og grin sine modige tårer når ho føler seg oversett… Ho vil helst ha eit ansikt å smile til, eller eit fang å sitte i. I det siste har ho vore litt grinete, ikkje så rart såg eg no i dag, når det blinkar i noko kvitt og hardt nedst i munnen…

Simone er stor og har alltid noko å seie. Ho utviklar seg i rekordfart, og orda kjem ofte i lengre setningar no. Ho elskar musikk; både å danse og synge, favorittsangen er:”Bydde duds rite, bibia hjep oss” (Bygge Guds rike, Lydia kom og hjelp oss). Ho imponerer mamma med å snakke norsk til oss kvite og fransk til afrikanarane. Litt meir sjalu har ho vist seg i det siste, ho synes nok at Lydia tek litt for mykje beslag på mamma si tid, og det syner seg i litt meir hardfør behandling av lillesøstra. Ho er elles opptatt av babyar og skal gi både Lydia og dukkene sine ”pupp”… Simone imponerer oss foreldra med å vere så omgjengelig og tillitsfull. Det kjem nye folk inn i livet hennar heile tida, og ho tek imot dei med opne armar. På tysdag starta ny barnepike-vikar hjå oss, og etter to dagar arbeid hjå oss, grein Simone når ho gjekk. På legebesøk førre onsdag, gjekk Simone heilt uoppfordra rundt kontorpulten til legen ved endt konsultasjon, tok han i handa og sa ”mesi boto” (merci beaucoup- tusen takk).

Eg, Elisabeth har mi misjonsoppgåve i heimen. Eg prøver å organisere kvardagen med hushjelp, bleieskift, rydding, leiking med borna og så vidare. Eg har også saman med Jostein ansvar for gjestehusdrifta og prøver å rydde opp litt etter litt i huset her etter fleire år utan folk, og organisere gjestehuset igjen. ”gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt” lydde frå Norrøna radio sin web-radio her ein dag. Eg må vere så ærleg å seie at eg kjenner på at eg gjer lite i Guds rike no, det hender eg tenker at når eg var i Noreg gjorde eg så mykje meir, eg var så mykje meir engasjert i teneste for Han. No er eg ”berre” mamma – og ei sliten mamma utan særlig overskudd i kvardagen. Då må eg seie til meg sjølv at ”det er ei tid for alt”. Akkurat no er mi oppgåve å ta meg av to små jenter og skape tryggleik for dei, og gje dei å verte glade i Jesus. Be gjerne om krefter og frimod.

Til slutt må eg fortelje litt frå turen vår til Mali, sjølv om det er ein månad sidan vi var der. Vi hadde eit to vekers opphald i Mali, først og fremst for å vere med på misjonærretreat, ei fem dagars misjonærsamling for alle dei norske misjonærane i Mali – pluss oss ivorianarane. Godt å få forkynning og fellesskap på norsk. Resten av tida budde vi på gjestehuset i Bamako. Mali var forferdelig varmt! 36 grader inne på kvelden, til tider med strømstans var heavy saker. Men for meg var det utrulig godt å vere attende til Mali og Bamako, det vart bearbeiding av kjensler og minner frå eit tøft førsteår som misjonær. Mest inntrykk gjorde det for meg å kome attende til Sebenikoro. Når eg reiste derifrå, må eg innrømme at det var ”utan å sjå seg attende”. Var berre glad for å få reise derifrå. Men når vi kom attende møtte vi folk som hugsa oss, som satte pris på oss, som hadde betydd noko for oss, og som vi hadde betydd noko for. Når vi kom inn i ”gamlehuset” vårt, var det tydeleg at Simone kjende seg att. Ho var heime. Og når hushjelpa kom for å helse på, sprang Simone rett i armane på henne, og meg omfavna ho, altså hushjelpa, med kyss. Vi besøkte naboparet vi vart litt kjende med. Eg spurde kona om ho las i Bibelen eg gav henne. Ja, kvar dag, sa ho, og siterte bibelverset eg hadde skreve i helsing i omslaget. Det vart sterkt for meg. Heile det året var ho den einaste eg vitna for, og hadde bibelundervisning for. Men det lille eg hadde gjort såg ut til å bere frukter. Så sit eg att med gode minner frå Sebenikoro og Mali og menneska eg møtte der, glad for den erfaringa det gav meg, men også glad for at eg no er i Abidjan, og at det er her eg skal leve dei neste åra…

Elisabeth

Ny offisiell valgdato

Det har vært mye oppmerksomhet rundt det lenge utsatte presidentvalget her i Elfenbenskysten. Valget skulle egentlig vært avholdt høsten 2005, men har blitt utsatt gjentatte ganger. Siste dato som ble offentliggjort var 30.november i fjor, men også den gangen ble valget utsatt.

Siden den tid har de ivorianske myndighetene ikke snakket høyt om noen ny dato for valget, men forsikret at det skal avholdes snarest mulig. Utfordringen har i stor grad vært at hele den stemmeberettigede ivorianske befolkningen har måttet registrere seg på nytt etter borgerkrigen og den politiske konflikten som har vært i landet siden 2002. Dette har tatt sin tid.

Men i dag kom altså den nye offisielle datoen for et ivoriansk presidentvalg som det knytter seg stor spenning til: 29.november 2009. Akkurat ett år etter forrige dato.

For ivorianerne sin del håper vi virkelig at valget blir holdt denne datoen. Elfenbenskysten trenger å komme videre politisk, og folket ønsker en demokratisk valgt president til å styre landet. Spenningen ligger selvsagt i hvordan valget vil foregå. Det ligger nok mye uløst konfliktstoff under overflaten.

Be gjerne om at valget må skje i rolige former den 29.november, og at alle parter må respektere det ivorianske folket sitt valg av ny president.