Z Insight - En misjonærhverdag i Vest-Afrika

Prekært: Be for situasjonen i Abidjan

2011-04-02T15:30:00.001Z

Vi oppfordrer til forbønn for en svært dramatisk situasjon som nå utspiller seg i Elfenbenskystens største by Abidjan.

De siste dagene har vært svært dramatiske i Elfenbenskysten. Den fire måneder lange krisen har nå kulminert med at opposisjonens presidentkandidat som også er anerkjent av det internasjonale samfunnet som vinner, Alassane Ouattara er i ferd med å ta makten med militære midler. Sittende president Laurent Gbagbo har hele tiden nektet å gi fra seg makten og selv om slaget nå i realiteten synes å være tapt nekter han å gå av. Flesteparten av hær, militære og politi har de siste dagene skiftet side, men fremdeles kjempes det med alle midler, melder internasjonale medier.

Natt til fredag og hele fredag har det vært voldsomme kamper i storbyen Abidjan med mer enn 4 millioner innbyggere. Både våre nasjonale medarbeidere og andre av våre samarbeidspartnere i byen melder om et voldsomt drama som nå utspiller seg.

”Det har vært voldsomme skuddvekslinger hele natten og ingen har sovet noe som helst,” sier flere.

”Radioen Livets Frekvens ble truffet av skuddvekslinger i går kveld, men sendingene går likevel fremdeles på lufta”, sier en av medarbeiderne til denne kristne lokalradioen der NLM og Norea kringkaster sine radioprogrammer på mahouspråket.

Folk blir tvunget til å holde seg innendørs og situasjonen er prekær. Det er innført portforbud hele helgen.

En av de største utfordringene i Abidjan nå er de lovløse tilstandene som herjer ettersom kampene fremdeles raser, og situasjonen er svært uoversiktlig. En rekke bydeler blir nå utsatt for ren plyndring. FN-styrkene forsøker å sikre de sivile, men har en svært vanskelig oppgave. Ingen vet hvordan situasjonen vil utvikle seg fra time til time.

Vi ber om forbønn for denne dramatiske situasjonen som våre ivorianske venner nå opplever. Be for folk og land, og be om at denne situasjonen ikke må vare lenge. Be om beskyttelse for de sivile og be om vilje til at et hardt prøvet folk i kjølvannet av denne krisen sammen kan starte et krevende forsoningsarbeid.

Svært spent situasjon i Elfenbenskysten

2010-12-02T08:53:00.001Z

Situasjonen i Elfenbenskysten er svært spent og helt uavklart etter søndagens presidentvalg i landet.

Fristen for en offentliggjøring av valgresultatet gikk ut natt til torsdag, uten at Den Uavhengige Valgkommisjonen (CEI) hadde annonsert noe.

Grunnen er at presidentens leir mener det har vært valgfusk i noen nordlige regioner, og nekter å godta resultatene fra disse. Opposisjonen på sin side krever en umiddelbar offentliggjøring av resultatene. Det samme gjør mange av de internasjonale aktørene, blant annet FN og EU.

Hver kveld fra kl 19 til 6 har det de siste dagene vært portforbud i landet, og dette er nå utvidet fram til søndag.

Situasjonen er spent, men foreløpig er det ikke meldt om voldelige sammenstøt. Men mange frykter at den mangeårige konflikten nå vil kunne blusse opp igjen.

Våre nasjonale medarbeidere er ved godt mot, men holder seg hjemme og avventer en avklaring på valgresultatet.

Vi oppfordrer til å be for situasjonen i Elfenbenskysten!

En avgjørende uke for Elfenbenskysten

2010-11-22T08:30:00.001Z

Elfenbenskysten går nå inn i en helt avgjørende uke med tanke på landets mangeårige politisk ustabile situasjon. Valget kommende søndag skaper stor spenning blant landets innbyggere.

Lørdag startet valgkampen foran den andre valgrunden av presidentvalget i Elfenbenskysten. De to kandidatene er sittende president Laurent Gbagbo (38 % av stemmene i første valgrunde) og tidligere statsminister Alassane Dramane Ouattara (32 % av stemmene i første valgrunde). Begge har i mer enn tre tiår vært bitre politiske rivaler, noe som også har vist seg tydelig i retorikken dem i mellom. Gjensidige beskyldninger om at motstanderen er ansvarlig for borgerkrigen som brøt ut i 2002, og den åtte år lange unntakstilstanden i årene etter, gjør at debattklimaet bekymrer mange.

Media melder om at det i Abidjan fredag kom til voldelige samstøt mellom studentgrupper som støtter hver sin kandidat, og mange frykter at det kan være forsmaken på hva som venter.

Ingen av NLMs misjonærer befinner seg i Elfenbenskysten for tiden, men vi holder oss oppdatert via våre nasjonale arbeidere. De melder om en økende spenning i befolkningen, og om rykter som florerer.

- Alle spør seg nå om hvordan valdagen og tiden etter valget blir, sier en.

Oppfordringen til oss som misjonsfolk og medkristne er klar: ”Be til Herren om at vi må slippe det verste!”

Vær med og omslutt Elfenbenskysten med bønn i dagene som kommer!

En historisk dag i Elfenbenskysten

2010-10-31T12:23:00.000Z

I dag går våre ivorianske venner til valgurnene – ti år siden siste gangen. Åtte år siden det mislykkede kuppforsøket som delte landet i to og som første til en fryktelig borgerkrig. Seks år siden de fleste hvite borgere evakuerte landet etter at de ble direkte mål for opptøyer, deriblant våre misjonærer. Fem år og sju utsatte valgdatoer etter at forrige valg egentlig skulle vært avholdt.

Mange har nok nesten avskrevet at det virkelig skulle bli et legalt presidentvalg i Elfenbenskysten.

Men nå er dagen her. Dagen da ivorianerne skal få bestemme hvem som skal styre landet de neste fem årene. Forhåpentligvis betyr dette en ny start for et land som gjennom det siste tiåret har befunnet seg i en unntakstilstand.

Men det knytter seg også stor spenning til hvorvidt valgets tapere vil akseptere vinneren, og hvorvidt det vil komme beskyldninger om valgfusk.

Landet vil nok de neste par dagene holde pusten i frykt for ny uro. Det viser også det faktum at myndighetene har tatt forholdsregler. Blant annet hindrer de all SMS-aktivitet i landet fram til tirsdag, trolig for å hindre at eventuell uro sprer seg raskt. Sikkerhetsstyrken som er satt i beredskap er på 10 000 mann, og består i tillegg til lokalt politi og militær av FN-styrker og franske militærstyrker.

Den største spenningen knytter seg nok vel så mye til dagen derpå som til selve dagen i dag. Så i begynnelsen av uka vil vi kanskje få de første indikasjoner på om Elfenbenskysten nå kan legge bak seg en årelang politisk konflikt eller om landet må belage seg på ny uro og usikkerhet.

Befolkningen er krigstrette og ønsker seg først og fremst stabilitet og fred. Men når vi vet at for eksempel 4 millioner av landets ungdommer er arbeidsledige sier det seg selv at det ikke skal så mye til før det oppstår sosial uro.

Jostein

- Jeg lytter fast på programmene

2010-10-29T13:03:00.000Z

Vi ruller forsiktig inn i bydelen Banco i distriktet Abobo. Dette er ett av de aller mest muslimske områdene i Abidjan by. Her bor det mange mahouer. Vi er på vei til å treffe en av radioens lyttergrupper. Misjonens bil med kors-logoen lyser opp sammen med oss hvite besøkende. Det er første gangen jeg besøker denne lyttergruppen. I tillegg har jeg også tatt med meg besøk fra Norge. Til sammen er vi en delegasjon på fem, tre nordmenn og våre to nasjonale programledere.

I det vi nærmer oss, blir det stadig tydeligere at her er det muslimene som holder til. Heldekkende burkaer omgir oss, og en stor moské kommer til syne. Her skal vi sette oss ned og lytte til et kristent radioprogram sammen med våre mahouvenner.

Vi blir som alltid tatt varmt imot. Vi blir vist inn i et stort rom og gitt de beste stolene. Rommet fylles opp av mahouer. Det er tydelig at dette oppleves som en ”happening”, trolig fordi vi som hvite er der for første gang. På ekte mahouvis blir vi tilbudt vann. Det er alltid slik.

Mahoutrommene lyder ut fra radioen, og Mahourøsten begynner som alltid presis kl 16.30. Praten stilner og mahouene spisser ørene. Det er deres morsmål som lyder på eteren, og det er svært uvanlig. For det finnes ingen andre radioprogrammer på mahouspråket. Nysgjerrigheten og interessen er stor.

Mens vi lytter legger jeg merke til et eldre muslimsk ektepar. De sitter med sine muslimske bønnekranser og gjør sine ritualer mens de lytter. Det slår meg at vi sitter midt i et muslimsk miljø og lytter sammen på kristent radioprogram! Vi bringer kirken (les: Ordet om Jesus) ut til mennesker som aldri selv ville ha oppsøkt den. Vi har en åpen dør!

Etter at vi har lyttet sammen åpner vi alltid for diskusjon og spørsmål. Som vanlig er det den sosiale delen av programmet det er lettest å diskutere. Det er ”ufarlig” på en måte. Verre er det å gi inntrykk av at man er interessert i det åndelige budskapet. Hvordan vil da de muslimske vennene rundt reagere? Diskusjonen går ivrig blant lytterne om mahouspråket, og hvorvidt vi bør snakke avansert eller enkel mahou på radioen. Meningene er mange og engasjementet er stort, som alltid hos mahouene. De er stolte av språket sitt og kulturen sin, og alle har en mening.

Så kommer med ett et ganske så nærgående spørsmål. En gammel mahou er ganske så direkte: ”Dere vet at vi er muslimer og dere er kristne. Vår kultur påbyr oss å ta vennlig imot dere. Men jeg lurer på hva som egentlig er målet deres med å lage disse programmene. Hva vil dere egentlig?”

Spørsmålet er utfordrende. Det blir litt stille i lokalet, og mange lurer nok på hva misjonæren vil svare.

”Vi har to mål med radioprogrammene”, svarer jeg. ”Det første er å sette fokus på ting som er viktige for mahoufolket. Å løfte fram historien, kulturen og språket deres, og å sette positivt fokus på mahouene. Dere er stolte av kulturen deres, og vi ønsker å bidra til å bevare mahoukulturen.”

Det nikkes anerkjennende. Det er enighet om at dette er viktig, og mahouene er takknemlige for at misjonen vil bidra til å sette fokus på deres kultur.

”Det andre målet”, fortsetter jeg. ”Det er at vi ønsker å fortelle mahouene om Guds kjærlighet på mahouspråket. Vi ønsker å fortelle at Guds kjærlighet også gjelder for mahouene.”

Igjen nikkes det anerkjennende. Svaret er godkjent, og det er kommer ingen flere kritiske spørsmål. Etter hvert er det oppbruddstid. Mahouene takker så mye for at vi kom på besøk. De er beæret, akkurat som vi selv er det.

I det vi er i ferd med å gå kommer en av mahouene forsiktig bort til meg for å fortelle at han er en av dem som lytter jevnlig. ”Når jeg ikke har anledning til å lytte sammen med de andre her, lytter jeg alene hjemme hos meg selv”, forteller han. Han er utrolig takknemlig for radioprogrammene og han syns det vi formidler om den kristne tro er veldig interessant.

For meg representerer denne mahouen lytteren som i det stille følger programmene våre. Lytteren som ikke nødvendigvis tør å stille seg opp foran alle for å si at han er interessert i høre om kristendommen, men som gjerne vil formidle dette til oss i det stille. Lytteren som har et åpent sinn og som ønsker å lære og å forstå mer av hva Bibelens budskap sier om Guds kjærlighet gjennom Jesus Kristus, et kjærlighetsbudskap som også gjelder mahouene. Lytteren som kanskje en gang vil forstå hvem Jesus Kristus virkelig er.

Lytterrespons fra radiolytter

2010-09-12T13:27:00.001Z

Radiosendingene på mahouspråket i Elfenbenskysten når stadig lengre, og blir stadig mer kjent blant mahoufolket. Gledelig er det også at vi etter hvert begynner å få tilbakemeldinger både skriftlig og muntlig fra mahouer som lytter til programmene våre.

Her gjengir vi en av tilbakemeldingene som er kommet:

Kjære brødre! Vær velsignet i Jesus Kristus vår Herre for alt arbeidet dere gjør for å nå mahoufolket med evangeliet, og for at dere løfter mahoufolket fram i lyset. Må Herren i sin godhet gi dere masse nåde tilbake. Jeg kommer opprinnelig fra Kamassela, en landsby i Touba kommune. Jeg er veldig glad for radiosendingene dere har på Fréquence Vie (kristen lokalradio i Abidjan) og for internettsiden deres (www.mahouweb.net). Jeg har vært kristen siden januar 2005, og er jeg er bosatt i Abidjan. Tusen takk igjen og Gud velsigne dere!

"Midlertidig ute av drift"

2010-08-31T16:40:00.000Z

I skrivende stund skulle vi ha sittet på Air France sin flygning AF703 på vei fra Paris og hjem til Abidjan. I stedet sitter jeg i internettkroken på loftet hjemme hos mine foreldre i Kristiansand og skriver disse linjer.

Denne høsten blir dessverre annerledes enn vi hadde forestilt oss. Vi må nå innstille oss på norsk høst og kulde i stedet for ivoriansk varme og sol.

Grunnen er at Elisabeth sine leddgiktproblemer har forverret seg, og at vi i løpet av sommeroppholdet her i Norge har fått klar beskjed fra legen om at hun må begynne på sterk medisinering. Dette er medisiner som krever nøye oppfølging fra lege de første månedene, og som dermed hindrer oss i å reise ut i høst. Gir medisineringen den ønskede effekten vil vi kunne reise sørover igjen til vinteren.

Vi har nå flyttet retur-billettene våre til 28. desember, og håper at vi er på plass hjemme i Abidjan når kalenderen flyttes til 2011.

Situasjonen nå medfører selvfølgelig mange praktiske utfordringer. Mange ting har lagt seg veldig godt til rette. Vi takker for lån av bil, barnehageplass for Simone og kontorplass til meg. Leid hus så ut til å være innflyttingsklart, men uforutsette omstendigheter gjør at innflytting dit blir minst en måned forsinket. Dersom det ikke dukker opp et annet alternativ.

Det er krevende å omstille seg, spesielt når vi så gjerne ønsker å gå i gang med spennende oppgaver som venter i Abidjan. Vi velger likevel å tro at vi får noen gode måneder her hjemme i nord, og vi opplever at jentene våre trives og har godt av å få være litt i norske omgivelser.

Det skal sies at overskriften ikke er helt talende. Jeg kommer nemlig til å jobbe med det jeg kan få gjort her fra Norge i disse månedene, fra lånt kontor hos Norea Mediemisjon.

Vi er frimodige og ber om forbønn i den situasjonen som er oppstått, både for oss selv og for de vi arbeider blant og med i Elfenbenskysten. Takk også for forbønn for Elisabeths helseutfordringer.

Elisabeth & Jostein

Norgesopphold

2010-07-14T13:07:00.000Z

Bloggen vår har i vår dessverre hatt rolige tider. Men det er nok også et symptom på at dens forfattere har vært desto mer opptatt, og hatt liten tid og overskudd til å dele tanker og opplevelser med omverden. Det beklager vi.

Nå står vi derimot på trappene til avreise til Norge. Vi har hatt en god økt her i Vest-Afrika uten ferie i Norge, og gleder oss nå veldig til å treffe familie og venner igjen. Lydia er blitt 1 ½ år gammel, hun som bare var sju uker da vi kom hit til Abidjan sist gang. Simone nærmer seg 3 år, et jubileum hun skal få ferie sammen med mormor & morfar og farmor & farfar, hver sin gang. Det skal nok bli stas.

Vi voksne ser fram til å få et avbrekk med avslapping og det å få være litt norsk igjen.

Vi letter fra Abidjan i kveld og ankommer Ålesund i morgen. Deretter blir vi i Vanylven hos Elisabeth sine foreldre fram til 3. august. Da er det Sørlandet som står for tur, fram til slutten av august.

Vi kommer nok ikke til å bevege oss så veldig mye rundt omkring i løpet av disse ukene, men en tur til Oslo og en tur til Jæren satser vi på i august. Ellers tar vi gjerne i mot besøk hos de respektive familier dersom noen skulle være interessert i en live-oppdatering på misjonsfronten her i Elfenbenskysten. Eller om det skulle være bare for å sjekke ut i hvor stor grad vi har forandret oss siden sist. Uansett setter vi stor pris på besøk.

Ellers ønsker vi alle en fortsatt strålende sommer, og så satser vi på ny ”blogg-frisk” fra høsten av.

Elisabeth & Jostein

Allez les Eléphants!

2010-06-20T18:21:00.002Z

Det første fotball-vm på afrikansk jord er godt i gang, og sjølv om underteikna er vel av dei minst interesserte, er det herleg å sjå engasjementet og fotballgleden som pregar byen i desse dagar!

Om nokre få minutt spelar Elefantane (altså Elfenbenskysten) mot Brasil, og dei to mest fotballinteresserte i familien Sæth har kledd seg i supportarfargane, akkurat som veldig mange av dei vi møtte i byen på ein liten kjøretur i bydelen i ettermiddag!

Blir nok kamp på mor og i huset i kveld - om enn ikkje kedd i orange!

Allez allez, allez!

Elisabeth

Kan Gud og forfedrene tilbes samtidig?

2010-05-04T11:56:00.001Z

Sist fredag besøkte Elisabeth og jeg sammen med våre nasjonale radiomedarbeidere en av lyttergruppene våre i bydelen Feraille her i Abidjan. Feraille er en fascinerende bydel. Her utvinnes alt mulig av jern og metall, og bydelen lever virkelig opp til sitt navn. ”Fer” betyr nemlig jern, og vi kan vel kanskje på norsk kalle dette for ”jernbydelen”.

Det er kjekt å ta seg tid til å stoppe og prate litt med mahouer i denne bydelen. Jeg har vært der noen ganger nå, og setter stor pris på å kjenne igjen både ansikter og navn.

Denne fredagen handlet programmet vårt om forholdet mellom tilbedelse av forfedre og tilbedelse av Gud. Radioteateret handlet om den kristne mahouen som hadde lagt bort det gamle, nemlig det å ofre til forfedrene før han sår åkeren sin. I mahoumiljøet gjøres nemlig dette for å sikre god avling. Svigerfaren til denne mahouen konfronterer ham med dette, og er bekymret over at han ikke respekterer forfedrene og ofrer til disse. På den måten vil han pådra seg forfedrenes vrede, og det kan få alvorlige konsekvenser. Mahouen svarer at han setter sin lit til Gud, og ikke kan tilbe andre en Ham. Gud vil ikke akseptere at Han gjør begge deler.

Etter programmet ble vi vitne til en interessant diskusjon mellom de unge mahoumennene.

- Jeg er enig i det som ble sagt. Du kan ikke både tilbe Gud og samtidig ofre til forfedrene. Du må velge. Men jeg syns at Bakayoko (navnet på mahouen i radioteateret) kunne ha vært litt høfligere i måten han snakket til svigerfaren. Det er viktig å vise respekt for de gamle.

- Jeg er uenig. Man kan ikke la være å ofre til forfedrene. Det er viktig å ha respekt for forfedrene og tradisjonen. Det går fint an både å ofre til forfedrene og tilbe Gud samtidig.

- Jeg mener at det er feil å ofre til forfedrene. De er jo døde. Jeg mener at det er mye bedre å gi ofringene til menneskene rundt deg, de fattige for eksempel. De som fremdeles er i live.

- Men det er vel det samme, vel – om du gir offeret til de fattige, så blander du likevel ofring med tilbedelse av Gud. Det er ikke noe verre å ofre til forfedrene enn å gi offeret til de fattige.

Omtrent på denne måten forløp diskusjonen mellom de unge mennene. Det er kjekt å se at radioprogrammene våre engasjerer og skaper debatt og refleksjon hos de som lytter. Selv om det er langt fram til forståelsen av hvem Gud er og hvordan Hans offer gjennom Jesus er det eneste gyldige. Vi har likevel en fast tro på at vi gjennom denne måten å formidle på, skaper noen nye frø i noens hjerter. Frø som vi ber om skal vokse og gro til noe som en gang kan føre til at de virkelig forstår hvem Jesus Kristus er og hva Han har gjort for den enkelte av oss, enten vi er mahouer eller nordmenn.

Jostein

"Alt heng i hop"

2010-04-14T15:54:00.000Z

Her i Abidjan er det transportstreik for tredje dagen på rad. Bydelsdrosjer (såkalte wôro wôro), vanlige drosjer (de velkjente røde), minibusser (såkalte gbaka) og vanlige busser står alle stille. Dette er naturligvis noe som lammer en by som Abidjan, med 5-6 millioner innbyggere totalt. Folk blir tvunget til å være hjemme fra jobb, eller gå i timevis for å komme seg til jobb. Streiken er en protest mot økte drivstoffpriser, og kravet er at myndighetene skal sette ned igjen prisene.

Det skal sies at for oss som har tilgang til bil, er trafikkavviklingen en drøm i forhold til vanlig. Uten den offentlige transporten likner trafikken med ett på vanlig storbytrafikk. Vanligvis vrimler det av drosjer og busser på alle kanter, og de følger stort sett sine egne trafikkregler.

Men i dager som dette minnes jeg utsagnet fra en lærer på videregående: ”Alt heng i hop.”

Det viser seg nemlig tydelig her i Abidjan nå. Streiken hindrer folk fra å komme på arbeid. Den kompliserer veldig transportmulighetene for de som er avhengig å hente varer for eksempel. I morges hørte jeg at flere av de som selger på byens markeder nå går til fots for å handle inn råvarene sine. Frakten tilbake gjøres ved hjelp av kjerrer som dras av håndkraft. Dette tar tid og vanskeliggjør arbeidet for selgerne. Konsekvens: Matvareprisene stiger for å kompensere.

I går gikk det rykter om at byens bensinstasjoner ville stenge av frykt for aksjoner fra streikende sjåfører. Dette ble avvist på nasjonal TV av fagforeningslederne. Likevel tenkte jeg at det var best å reise til nærmeste bensinstasjon for å fylle opp dieseltanken på bilen i dag. Der ble jeg møtt med veivende pekefingre som indikerte tydelig at pumpene var tomme for diesel. Forklaringen jeg fikk var at tankbilene som frakter drivstoff til stasjonene ble holdt igjen på depotene. Dette av frykt for at de skulle bli angrepet av de streikende. Dermed måtte jeg søke lykken på en annen bensinstasjon, der de enda hadde diesel i pumpene.

Foreløpig er det ingen stor grunn til uro, men det sier seg selv at en situasjon som denne ikke kan vare lenge før det medfører stor misnøye fra befolkningen. Derfor blir det interessant å se de neste dagene hvordan dette utvikler seg.

En ting er i alle fall sikkert: ”Alt heng i hop”, og det skal ikke alltid så mye til før det oppstår sosial uro i en by som den vi befinner oss i.

Jostein

Hilsen til Region Sør

2010-03-20T10:03:00.003Z

I dag går det historiske første årsmøte for Region Sør av stabelen på Drottningborg i Grimstad. I den anledning ønsker vi i å sende dere en ekstra hilsen, dere der nord i sør.

Vi vil gratulerer dere alle med den formelle etableringen av Region Sør, og med det aller første årsmøte. Selv skulle vi veldig gjerne har vært til stede. Vi ønsker dere også masse lykke til med alle utfordringer og alle muligheter som ligger foran.

Så har vi lyst til å takke dere for at dere er der. Vi som står i misjonstjenesten ute er avhengig av dere misjonsvenner. Vi er avhengig av deres støtte og forbønn. Og vi merker den. Mahoufolket her i Elfenbenskysten er også avhengig av støtte og forbønn. Spesielt dem som ønsker å ta i mot Jesus i sine hjerter. Det er ingen lett ting for en mahou som risikerer forfølgelser og vanskeligheter ved et slikt valg. Men Guds Ord virker i menneskers hjerter også her.

Vi leste et vers i Filipperbrevet i går som vi ønsker å dele også her. Fil. 2,10-11: "I Jesu navn skal hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!"

En dag skal alle forstå hvem Jesus er. At det er Han som er nøkkelen til frelse. Vårt kall som misjonsfolk er å spre budskapet lengst mulig, slik at flest mulig kan få ta imot frelsen før det er for seint. Som misjon har vi sammen et kall også til å nå mahoufolket her i Elfenbenskysten. Vi er glade for å kunne stå sammen i denne tjenesten, og vi er takknemlige for at vi skal få være deres utsendinger.

Må Gud velsigne hver enkelt av dere i misjonstjenesten dere står i!

Lydia Johanne, Simone Amalie, Elisabeth & Jostein

Onde åndsmakter

2010-03-07T21:26:00.002Z

Bibelen forteller med stor tyngde om kampen mellom gode og onde åndsmakter i denne verden. Det burde ikke være tvil for den som leser Guds Ord, om at det også finnes onde åndsmakter som gjør alt de kan for å stjele menneskesjeler fra Han som skapte oss i sitt eget bilde og som mer enn noe ønsker et evig fellesskap med oss.

På ukens bønnemøte her i Abidjan leste vi denne søndagens tekst fra Luk 4, 31-37, om da Jesus drev ut en ond ånd i Kapernaum.

For oss som for tiden bor her i Elfenbenskysten og som har vårt daglige arbeid inn mot mahoufolket, så slår det oss hvor aktuell denne tematikken er akkurat her. Hjemme i Norge oppleves det ofte som svært teoretisk og litt uaktuelt, selv om det nok kunne vært et tema vi kunne ha diskutert noe mer.

Men her er det plutselig så nært. Ikke fordi vi selv har opplevd det på nært hold, eller fordi vi selv fokuserer så sterkt på det. For vår del som bor her i Abidjan, lever vi ikke så nært inn på mahoukulturen at vi opplever dette på nært hold. Men fordi det for mange av våre mahouvenner er et høyaktuelt tema som kommer opp i svært mange samtaler.

Senest fredag formiddag hadde jeg besøk av en på kontoret som fortale om sin fars førstekone, som døde for noen få måneder siden. Men han la ikke skjul på at hun var det vi på godt norsk vil kalle trollkvinne eller heks. Alle visste at hun drev med hekserier, og mahouen kunne fortelle meg at denne kvinnen selv hadde tatt livet av tre av sine barn på denne måten.

I forrige uke var det en annen mahou som fortalte hvordan en av søstrene hans døde på grunn av at hun hadde oppsøkt en trollkvinne i en av mahoulandsbyene i nord.

Dette er bare to av mange samtaler som dreier seg om denne tematikken. For oss rasjonalistiske nordmenn er dette gjerne problemstillinger som vi har litt vanskelig for å forholde oss til. Vi vil fort bortforklare det, eller ”psykiatrifisere” det. Ja, og det kan nok være tilfeller der det vil være rett å sette denne type fenomener inn i psykiatriske referanserammer.

Men så er det bare det at Bibelen med all tydelighet forteller oss at denne type åndsmakter eksisterer i denne verden. Og deler av mahoukulturen er nok sådan langt nærmere Jesu samtidskultur enn dagens norske kultur. Og trolig bruker den onde helt ulike arbeidsstrategier i disse vidt forskjellige kulturene: norsk kultur og mahoukultur.

Det som i alle tilfeller slår meg gang på gang er det fryktbaserte i den typen fenomen som vi snakker om her. Alt dreier seg om frykt. Og mange mahouers frykt for å bli offer for trolldom og hekserier er svært reell. Mange stiller seg spørsmålet om når det er deres tur til å bli offer for slikt. Og det er nok også en av flere grunner til at det for mange er svært vanskelig å tørre å ta steget ut av den tradisjonelle verdensanskuelsen og inn i den bibelske, der det faktisk går an å bli fri for den frykten som de onde åndsmaktene binder en med. Frykten binder dem til å bli værende i frykten framfor å søke det som frigjør.

For dette er en frykt som de kristne mahouene kan fri seg fra. Og begge de nevnte mahouene er eksempler på dette. De har selv opplevd forfølgelse på grunn av at de er blitt kristne. De har selv blitt utsatt for forbannelser og trolldom, uten at dette har kunnet skade dem. Og de er selv svært brennende etter å sette sin egen familie og sine egne ”landsmenn” i frihet, fordi de ikke er i tvil om det reelle i at disse åndsmaktene eksisterer og at de holder mennesker i et jerngrep der frykten er hovedvåpenet.

Evangeliet er frihetens budskap om å bevege seg fra mørket og over i lysets rike. Om å slippe å være bundet av den ondes lenker. Om å få sette sin lit til en redningsmann som selv er langt mektigere og sterkere enn alt som nevnes kan. Om Han som frelser og gir evig liv!

Dette er budskapet vi ønsker å forkynne for mahouene!

Jostein

Møte med en kristen mahou

2010-02-22T21:03:00.000Z

Da jeg kom på kontoret her i Abidjan i morges fikk jeg en hyggelig overraskelse. En ukjent besøkende dukket opp til mandags-andakten vår. Han var invitert av evangelisten.

Den fremmede viste seg å være en mahou, en som har vært kristen i mange år og som brenner sterkt for å nå sin egen etniske gruppe med evangeliet. Han har selv en sterk omvendelseshistorie, og selv 18 år etter omvendelsen gjør familien alt de kan for å få ham til å gå bort fra sin kristne tro.

Denne kristne broren er derimot sterk i troen og har også fått oppleve at en av brødrene hans er kommet til tro. Selv har han jobbet 14 år i en kristen organisasjon her i Abidjan. Han er sterkt engasjert i en annen kirke enn vår egen.

Historien hans viser meg nok en gang hvor utfordrende det er for mange mahouer å bli kristen. Det kan koste dem nærmest alt. Og det som i alle fall er sikkert, er at de dessverre lett får fiender blant sine egne. Fordi de ønsker å bli Jesu disipler.

Men denne kristne mahoubroren vår understreker at er det noe mahouene trenger, så er det nettopp Jesus. Og han sier også at det er de kristne mahouene som selv har hovedansvaret for å bringe evangeliet til sine egne.

Han vitnet også sterkt og tydelig om hvor mye de kristne radiosendingene på mahou betyr for ham selv og for andre i hans krets. Han takket oss i MELCI (NLM) for arbeidet vi gjør ved å lage kristne radiosendinger på mahouspråket.

En sterk og oppmuntrende opplevelse var det for meg å møte ham. Igjen så bekrefter det at vi står i et viktig arbeid gjennom å drive radiomisjon blant mahoufolket. Og ekstra oppmuntrende er det å se at Gud kaller mahouer til å gå til sine egne med evangeliet. Så skal vi som misjonærer få lov til å være deres medvandrere i et krevende og åndelig svært tøft arbeidsklima. Måtte Guds Ord få rotfeste blant mahouene.

Jostein

En liten oppdatering på den politiske situasjonen i CI

2010-02-19T20:56:00.000Z

Vi er inne i noen spennende og litt uvisse dager her i Elfenbenskysten. Som mange kjenner til har landet vært i en politisk krise helt siden 2002, en krise som en enda ikke har funnet veien ut av. Siden 2005 har landets presidentvalg vært utsatt hele 6 ganger, og sittende president har altså sittet 5 år over sitt egentlige mandat.

En felles avtale signert for noen år siden sikret at han skulle få sitte til det blir avholdt valg, men med en samlingsregjering bestående av alle politiske parter. Dette har også vært med internasjonal velsignelse.

Siste ”dato”på presidentvalget her i Elfenbenskysten var slutten av februar / begynnelsen av mars. Men siden slutten av januar har det bygd seg opp en tillitskrise mellom de politiske partene, som nå er i ferd med å toppe seg.

Uregelmessigheter i den såkalte uavhengige valgkommisjonen har ført til at lederen av denne er blitt avsatt. Han har selv tilknytning til ett av opposisjonspartiene i landet. I tillegg oppløste presidenten sist fredag den sittende samlingsregjeringen, og gav den sittende statsministeren (som for øvrig representerer rebell-fraksjonen i landet) i oppgave å sette sammen en ny samlingsregjering . Denne skulle ha vært annonsert allerede tirsdag, men dette er blitt utsatt til lørdag.

Noe av grunnen til dette er trolig at ett av de største opposisjonspartiene har gått kraftig ut mot presidenten etter oppløsningen av valgkommisjonen, og sagt at de ikke vil anerkjenne noen ny regjering før valgkommisjonen er på plass igjen.

I kjølvannet av dette har det vært holdt en rekke demonstrasjoner rundt om i landet. For noen uker siden ble den første godkjente politiske demonstrasjonen siden 2004 arrangert her i Abidjan. Den gikk fredelig for seg, noe som var gledelig. Men i dag toppet de nye demonstrasjonene seg med at fem demonstranter ble drept og tolv skadet i byen Gagnoa, midt i landet. Dette skjedde trolig i sammenstøt med sikkerhetsstyrker.

I kveld har representanter fra landets forsvars- og sikkerhetsstyrker kommet med en svært tydelig kunngjøring på nasjonal TV. De oppfordrer innstendig landets befolkning om å respektere landets politiske ledere og dets institusjoner. De minner ivorianerne på alle lidelser som landets befolkning har gått gjennom de siste åtte årene, og oppfordrer aktører på alle nivå om å bidra til en fortsatt utvikling mot varig fred og stabilitet. Samtidig understreker de også at de er klare for å sette inn alle nødvendige krefter for å opprettholde ro og orden.

Vi går med andre ord en litt spennende helg i møte, men håper og tror at ting skal roe seg raskt. Er det noe vi unner Elfenbenskysten og ivorianerne så er det fred og stabilitet. Befolkningen er krigsleie, og ønsker å rette blikket framover.

For vår del føler vi oss trygge her på misjonens eiendom, og har tatt de nødvendige forholdsregler dersom større uroligheter skulle oppstå.

Vi ønsker først og fremst å oppfordre hver enkelt av dere som leser dette om å folde hendene og be vår himmelske Far se til situasjonen her. Be også om at alle de politiske lederne må takle situasjonen med visdom og med fredelige hensikter for øye. Be om varig fred og stabilitet for Elfenbenskysten.

Elisabeth & Jostein

Helt og anti-helt

2010-02-07T13:14:00.000Z

Jeg hadde kjørt norgesbesøket til flyplassen fredag kveld og var på vei tilbake sammen med Simone. Det var midt i rushtrafikken, og drivstofftanken fortalte meg at den trengte påfyll.

Dermed svingte jeg inn på Total-stasjonen litt før hovedbroa her i Abidjan. Men jeg oppdaget fort at jeg ikke var den eneste. Det viste seg at mang en bilist brukte bensinstasjonen som ekstrafil for å komme seg raskere fram. Jeg prøvde å finne en ledig pumpe, men ble beordret av pumpemannen til å rygge (mot rushtrafikken) og svinge mot en annen pumpe der jeg kunne fylle diesel.

Utfordringen nå var at det stod en stor tankbil og sperret veien foran pumpa, slik at jeg etter endt tanking nok en gang måtte rygge mot rushtrafikken for å kunne komme meg videre på hjemvei. Problemet var at en annen bilist i mellomtiden hadde stilt seg rett bak meg for å fylle sin tank, og etter han stod det en drosje. Pumpemannen beordret bilisten bak meg om å rygge, men denne var tydeligvis ikke oppmerksom på drosjen og rygget inn i denne. Dermed ble det en smule uenighet mellom disse to, før de begge rygget slik at jeg kunne ”komme meg løs”.

Neste utfordring ble å snike inn igjen i den ”ordinære” trafikken som fremdeles gikk mellom pumpene og deretter ut på motorveien. Det medførte lirking og snoing av bilen til jeg endelig fant et smutthull mellom en bensinpumpe og en bil.

Slike opplevelser som dette er noe av det som gjør tilværelsen her i Afrika alt annet enn kjedelig. Jeg fascineres av dette (selv om det også sterkt utfordrer min norske utålmodighet) og merker at jeg i stadig større grad blir en del av dette selv også. Hvordan skal det forresten gå når jeg kommer tilbake til den over-disiplinerte norske trafikken?

Som du skjønner var det lett kaos og jeg kunne ikke dy meg da en annen pumpemann kalte på min oppmerksomhet. Jeg rullet ned vinduet og tenkte jeg skulle si noe om at de kanskje burde tipse politiet om å hindre at motorveirushet ble lagt midt mellom bensinpumpene.

Men før jeg i det hele tatt kom så langt falt kommentaren fra pumpemannen: ”Monsieur, vous rassemblez vraiment à Jack Bauer!” Du likner virkelig på Jack Bauer! Og for deg som ikke vet hvem Jack Bauer er, så nevner jeg TV-serien 24 og helten som stadig redder USA mot terrorister og terroranslag. Med andre ord en virkelig helt, i en av de mest populære seriene som etter hvert er kjent over hele verden.

Jeg må innrømme at jeg umiddelbart ble litt målløs. Deretter holdt jeg på å svare: ”Ja, jeg er kommet for å redde dere.” Men det unngikk jeg heldigvis. Det hadde vel vært et dårlig vitnesbyrd av en misjonær å si noe slikt. Redningsmannen er nå vitterlig en helt annen.

Opplevelsen ble i alle fall en smule komisk for min del, og jeg forstår etter hvert at denne Jack Bauer er godt kjent også her i Abidjan. Det er nemlig ikke første gang jeg har blitt satt i sammenheng med ham. Til og med barn i fattige mahoubydeler skal visstnok ha lurt på om jeg er Jack Bauer.

Så er det vel slik at vi kanskje alle representerer både en helt og en anti-helt. For min del har jeg også blitt sagt å likne på Espen Eckbos utpregede anti-heltfigur Asbjørn Brekke. Og setter vi Jack Bauer opp mot Asbjørn Brekke da går vi vel sånn cirka i null og lander vel kanskje på Jostein igjen.

Fordelen min her i Abidjan er at alle har hørt om Jack Bauer og ingen har hørt om Asbjørn Brekke. Så da får jeg vel kanskje bare nyte heltestatusen?

Jostein

- Bibelen bryr seg om oss kvinner

2010-01-21T16:44:00.001Z

- Bibelen bryr seg virkelig om oss kvinner!

Dette var en av reaksjonene som vår kvinnelige programprodusent fikk da hun i går lyttet på ukens program sammen med en kvinnelig lyttegruppe.

Programmet de hadde lyttet til dreide seg om brudepris, som er veldig vanlig her i Afrika – også blant mahouene. I ukens radioteater diskuterer familien Bakayoko hvorfor man betaler brudepris. Konklusjonen deres er at det i den bibelske tradisjonen var et fenomen som skulle bevise at mannen var i stand til å ta seg av den jenta han ville gifte seg med. Gjennom å betale brudepris synliggjorde han dette. Den samme funksjonen antas brudeprisen å ha i tradisjonell afrikansk forstand.

Men så finnes det mennesker som ønsker å bruke brudeprisen til å tjene seg rike. Og andre som anser brudeprisen som at de kjøper kona si, og dermed kan behandle henne etter eget forgodtbefinnende.

I vårt program legges det vekt på hva som er Bibelens menneskesyn, og hvordan Bibelen verdsetter et menneske. Nemlig som uvurderlig. Ingen kan verken kjøpe eller selge et menneske, ei heller sette noen prislapp på et menneske.

For mahoukvinnen som lyttet til dette programmet gjorde det altså sterkt inntrykk å oppdage at Bibelen også bryr seg om henne som er kvinne. Dessverre så er det ikke alltid en selvfølge at kvinnene får den respekt og posisjon de fortjener. Men det gjør de i Bibelen.

For oss som står i radioarbeidet blant mahouene er dette en tilbakemelding som oppmuntrer. For er det noe vi ønsker så er det at både mahou-kvinner og –menn kan få se seg selv og sin posisjon i Bibelens perspektiv. Nemlig som mennesker med en uvurderlig verdi og elsket av Gud helt inntil døden.

Jostein

NB! Tror jeg skylder å legge til at hovedpoenget i dette radioprogrammet ikke er å kritisere praksisen med brudepris, som også har positive elementer i seg - slik jeg nevner i det jeg skriver. Men det brukes som et eksempel for å illustrere at tanken om å sette en verdi på et menneske er en umulighet ut fra et bibelsk perspektiv. Et menneskes verdi er umålelig.

Hipp Hipp Hurra for Lydia

2010-01-19T16:21:00.004Z

Den lille søte jenta vår Lydia Johanne er eitt år i dag! Gratulerer skjønningen vår!

Vi er så glade i denne jenta! Ho sprer godt humør, og er stort sett blid - bortsett frå når hun er fast bestemt på å bli bært av mamma, storesøstra tar lekene og skubber (noe som skjer ofte)
og når hun ikke får mat når HUN vil.

Må Gud velsigne deg, gullejenta vår!

Hilsen Simone, mamma og pappa - og bestevenninna di Annie (bikkja)

En ekte elefant-supporter

2010-01-11T22:48:00.002Z

Som misjonær skal man helst være flinkest mulig til å leve seg inn i lokal kultur og lokalt folkeliv. I forbindelse med det pågående Afrika-mesterskapet i fotball har jeg tatt dette på alvor. Elfenbenskysten er forhåndsfavoritt til å vinne hele mesterskapet, og laget med tilnavnet ”Elefantene” spilte sin første kamp i kveld.

I den anledning kjøpte jeg meg et hodeplagg som står i stil med ”elefantenes” farger og benket meg foran TV-skjermen.

Men dessverre ble det ikke den forventede fest-kvelden for oss ”elefant-supportere”. Nabo Burkina Faso lyktes perfekt med sin ultradefensive taktikk (minner forresten veldig om det norske landslagets taktikk, spør du meg) og klarte å ri av mer enn 20 ivorianske skudd. Selv produserte de bare et par. Dermed ble det 0-0, til jubel for våre arbeidere fra Burkina Faso og til fortvilelse for oss ”elefanter”. Neste utfordring nå blir Ghanas ”Black Stars”.

Da er det på med habitt’en igjen – og forhåpentligvis bringer den lykke da…

Jostein

Det gir mening å hjelpe andre…

2010-01-06T19:46:00.000Z

Da jeg satt på kontoret og jobbet i ettermiddag kom det en ekstra hyggelig telefon. Onsdag ettermiddag går Mahourøsten på lufta mellom klokka 16.30 og 17. Klokka var bikket 17 og ”innringeren” presenterte seg med navn.

Det viste seg å være en mahou som tilfeldigvis hadde kommet over programmet vårt mens han søkte etter en annen kanal på radioen. Så langt så likner dette på en annen historie jeg nylig delte her på bloggen, men det er altså ikke den samme…

Denne lytteren syns det var helt fantastisk å få høre mahou på radioen – ja ikke bare mahou, men ekte mahou, som han uttrykte det.

Jeg forklarte litt om hvem vi var, at misjonen hadde jobbet blant mahoufolket siden 1984 og at vi kom fra Norge. Det gjorde tydeligvis spesielt sterkt inntrykk på ham at det kom folk helt fra Norge for å hjelpe nettopp hans etniske gruppe.

Han takket oss inderlig og roste oss for det arbeidet vi gjør gjennom å lage radioprogrammer på mahou. Han var tydeligvis en som selv hadde god utdannelse og trolig en bra jobb, og var selv opptatt av hvordan han kunne hjelpe sine egne der hjemme i Toubaregionen.

- Er det noen som er marginalisert her i landet og som trenger hjelp så er det mahoufolket, sa han, og uderstreket dermed det vi allerede er så altfor godt klar over. Nemlig at mahouene, kulturen deres og språket deres ikke har solskinnsplassen i et multietnisk Elfenbenskysten.

Men hos oss i Mahourøsten er det nettopp mahouene og språket deres det hele handler om, og her har de så absolutt hedersplassen.

For meg så ble dette en stor oppmuntring. Jeg får være med på å gjøre noe av det mest meningsfulle vi som mennesker kan gjøre, nemlig å gjøre noe som betyr noe for andre. Noe som er med og bidrar til en forbedring for enkeltmennesker og for en folkegruppe som har en utfordrende tilværelse.

Men det aller mest spennende sett ut fra en misjonærs ståsted er at vi gjennom disse programmene som mahouene er så begeistret for, får anledning til å fortelle dem om Guds gjennomgripende kjærlighet for den enkelte av dem.

Jostein

Mahourøsten 2009

2010-01-01T17:58:00.000Z

Et spennende og innholdsrikt radioår her i Elfenbenskysten er omme. Mye har skjedd og vi er takknemlige for det året som nå ligger bak.

Vi har i høst begynt å sende et helt nytt konsept på lufta, nemlig kristent radioteater på mahouspråket. 34 episoder er spilt inn og de første tretten er allerede blitt kringkastet. Episodene spinnes rundt den kristne mahoufamilien Bakayoko som med sine barn opplever hverdagsutfordringer i deres liv blant folke- og åndetro. I dette miljøet handler mye om hvordan beskytte seg mot forbannelser og forfedrenes vrede. Sammen finner de Bibelens svar, som forteller dem om Han som er sterkere enn alle makter og myndigheter, både i denne og i den kommende verden. Mahouene elsker teater, og tilbakemeldingene vi har fått på disse programmene har vært utelukkende positive. Lytterne kjenner seg også igjen i handlingen.

Rundt 20 mahouer har på en eller annen måte deltatt under opptakene, noen kristne, andre med "kristne sympatier" og andre igjen muslimer. Vi håper og tror at mange av disse har fått god åndelige føde både gjennom å delta på opptakene og gjennom andaktene som har vært holdt under hver samling.

En annen milepæl for arbeidet vårt dette året er at vi nå er på lufta hele fire dager i uka med Mahourøsten i Toubaregionen. Vår kristne samarbeidsradio Fréquence Vie (Livets Frekvens) fikk i høst i praksis landsdekkende radiokonsesjon, noe som gjør at de også sender fra byen Man. Disse programmene når helt inn i Touba, og blir sendt hver onsdag og fredag. I tillegg har vi også en samarbeidsavtale med en kommersiell kanal i Man (Radio Man FM) som sender programmene torsdag og lørdag. Tilbakemeldinger vi har fått gjør at vi vet at vi har lyttere på begge disse kanalene. I tillegg sendes programmene som tidligere her i storbyen Abidjan.

Når misjonen foreløpig ikke har kunnet etablere seg igjen i Touba, er vi svært glade for at vi gjennom radioen likevel når helt inn i avsidesliggende mahoulandsbyer med Guds Ord. Vi håper og ber om at programmene kan være til glede og oppmuntring for de kristne, og at de også kan være med og formidle evangeliet inn i nye mahouhjerter. Men kanskje skal vi først og fremst få se på radioarbeidet som et veirydderarbeid som forhåpentligvis bereder grunnen for at mahouer skal få et møte med Jesus.

Jostein

God jul og godt nyttår!

2009-12-24T17:14:00.004Z

Med dette vil vi ønske alle blogglesere en velsignet julehøytid og et velsignet godt nyttår, 2010!

Vi har spist julemiddagen i 30 varmegrader og svetten silende. Men pinnekjøttet smakte akkurat like godt her som hjemme i Norge. Vi har besøk av tante Astrid i jula. Astrid er Elisabeths søster og er allerede blitt superpopulær hos jentene. Vi ser fram til noen flotte juledager sammen.

Skulle du ønske å få julebrevet fra oss, men ikke fått på e-post enda, må du gjerne gi et pip - så sender vi det med glede. Vår mailadresse finner du her

Lillejulaften hadde vi julefest for arbeiderne her i Abidjan, og da tok vi dette bildet:

Gud velsigne deg og dine i året som ligger foran!

Elisabeth & Jostein
Simone Amalie & Lydia Johanne

- Hvorfor løper du slik?

2009-11-27T20:12:00.002Z

Onsdag kom vi hjem igjen til Abidjan etter to og en halv uke i Bamako i Mali. Hjemturen gikk veldig greit, i motsetning til reisen fra Abidjan til Bamako. Flyturen på halvannen time var nemlig da ikke mindre enn 15 timer forsinket og vi måtte tilbringe hele natta på flyplassen sammen med de to aktive tullene våre. Men returen var altså av den snille sorten, noe vi er takknemlige for.

Vel hjemme på tomta i Abidjan ble vi møtt av en vill, liten puddel som syntes at to og en halv uke uten matmor var alt for mye. ”Annie” gikk helt bananas da hun oppdaget hvem det var som kom inn porten, til stor forlystelse både for barna våre og for de nasjonale arbeiderne her.

Bikkja har tydeligvis hatt for lite trim i det siste, noe som også gjelder undertegnede. Det vises vel helst på magemålet til oss begge. Derfor tok vi beina fatt i ettermiddag, og la ut på vår første joggetur på så alt for lenge. Det er nok litt av et syn i nabolaget her i Abidjan: En bleik, utrent nordmann sammen med en like bleik og utrent puddel. Som sliter seg gjennom nabolaget på joggetur. Men stort sett får vi bare hyggelige smil, vink og hilsener. Og noen ganger må vi stoppe opp og slå av en liten prat med kjente…

Det er ingen lang rute vi har laget oss, men greit å kunne løpe en, to eller tre runder – alt etter dagsformen. Men bikkja er tydeligvis enda dårligere enn meg til å økonomisere med kreftene. Hun går ut i hundre, alltid like ivrig. Men et stykke ut i andre runden vår, etter ca femten minutters løping, var bikkja helt ferdig. Tunga hang som et slips og nå var det jeg som dro på hunden og ikke motsatt…

Helt til vi plutselig møtte på fire dobermann, hunder av det store slaget kan man si. Store i kjeften er de også. Da ble det plutselig liv i puddelen igjen. Og hun var nok glad for at de store ”kollegene” ble holdt godt igjen av sine vakter. Det fikk i det minste Annie til å friskne til igjen på siste delen av turen vår.

Den artigste opplevelsen i dag hadde vi derimot helt mot slutten av joggeturen. Vi passerer ei gammel dame og hilser høflig. Så roper hun et eller annet flere ganger, og jeg må stoppe og gå tilbake til henne for å høre hva det var hun ville:

”Hva er det som skjer?”, sier hun.
”Hva da?” lurer jeg.
”Hva er galt? Hva er det som har skjedd? Hvorfor løper du sånn?”

Og sannelig kan du spørre, tenker jeg. Det er i grunnen et godt spørsmål. Hvorfor løper jeg egentlig sånn? Med en puddel på slep? Man kan jo begynne å lure…

”Å, det er ingenting”, sier jeg. ”Jeg løper bare for å trene. Det gjør godt for helsa å løpe.”
”Å ja”, sier dama og smiler. Tilsynelatende forstår hun forklaringen min, men det spørs nok om hun ikke likevel undret seg stort over de to blekansiktene, den ene på to bein og den andre på fire.

Jogging gjør godt for helsa, det er sikkert og visst. Men aller helst skulle jeg ha gjort noe enda gøyere. Drømmen er å pleie helsa med å spille tennis, for eksempel. Men da må jeg nok finne meg en annen partner enn Annie…

Så i solidaritet med den lille puddelen fortsetter jeg nok å jogge innimellom, selv om det skulle legge seg til rette også med en tennispartner. Og kanskje møter vi igjen den smilende gamle dama med undring i blikket. Faktum er nok at hun har hatt mer enn nok fysisk aktivitet gjennom den lange dagen bare for å få endene til å møtes.

Og da blir en vel naturlig nok litt perpleks når en møter en som må ut og jogge med hunden sin for å få fysisk aktivitet…

Jostein

Gledelig nytt

2009-11-19T08:53:00.001Z

Helt siden i vinter har vi gledet oss over at radiosendingene på mahou når helt inn i Toubaområdet nord i Elfenbenskysten. Vi har fått bekreftet at sendingene har vært på lufta på torsdag og lørdag hver uke, og vi har visst at det er gode lytterforhold mange steder. Men vi har ikke fått tilbakemeldinger fra andre enn de vi selv har informert om sendingene.

Derfor var det svært gledelig da vi nylig fikk høre historien om en mahou i en landsby helt inn mot grensen til Guinea. En ettermiddag han hadde vært i dårlig form og stått over fotballkampen sammen med vennene i landsbyen hadde han satt seg ned i en stol for å slappe av. Dermed ble radioen slått på, og han begynte tilfeldig å søke etter et program som kunne være av interesse.

Med ett kommer en svært kjent lyd. Trommene. Som typisk brukes for å tilkalle mahouenes oppmerksomhet når noe viktig skal fortelles. Mahouen spisser ørene, og til sin store overraskelse hører han sitt eget morsmål på radioen. For aller første gang. Vanligvis er det fransk, eller andre dominerende lokalspråk som lyder på eteren. Aldri mahouspråket. Men denne ettermiddagen får mahouen høre sitt eget språk på sin egen radio hjemme i sin egen landsby.

Kanalen han ”tilfeldigvis” har funnet fram til er Radio Man FM. Tidspunktet han slo på radioen var ”tilfeldigvis” det tidspunktet hvor Mahourøsten lyder over eteren. Mahouen blir sittende spikret foran radioen de tretti minuttene programmet varer. Tretti minutter med hans eget språk på radioen. Tretti minutter der Guds Ord formidles på mahouspråket.

Tretti minutter som kan være med og forandre et menneske? Det vet vi selvsagt ikke. Men mahouen var i alle fall så begeistret over funnet av vårt program at han fortalte det til andre, og etter hvert fikk tak i nummeret til en av våre medarbeidere. Deretter tok han kontakt for å fortelle hvordan han hadde kommet over radioprogrammet.

For oss er dette en stor oppmuntring. Et konkret bevis på at vi når inn dit vi ønsker med programmene våre. Gledelig er det også at Mahourøsten nå blir sendt i Toubaregionen på to forskjellige radiokanaler, til sammen fire dager i uken.

Dermed er sjansen stor for at enda flere mahouer ”tilfeldigvis” søker seg inn på en av kanalene der Mahourøsten forteller dem om ”det evige håpet”.

Jostein

Ein månad med påfyll

2009-10-25T19:57:00.007Z

Fredag fulgte vi Åse og Ole, farmor og farmor på flyet tilbake til Norge. Då hadde dei vore hos oss i ein heil månad. Ein god månad med leik med borna, prat, felleskap, god mat, ferietur rundt i landet, kort sagt, ein månad vi kjem til å leve lenge på.

Og farmor og farfar var veldig spreke og leika mykje med jentene! Simone fann tonen med dei alt første kvelden, medan Lydia trengde litt meir tid å venne seg til dei kvite framande. Men det gjekk ikkje lenge før farmor og farfar var dei beste i heile verda... Her er eit par bileter frå gode vener i hagen til presidenthotellet i Yamoussoukro!

Vi hadde ein god ferietur til badebyen San Pedro og vidare opp til hovudstaden Yamoussoukro.

1200 km på veiar av ymse kvalitet, men turen gjekk bra og vi kosa oss veldig i lag. Lydia hadde fått seg framovervendt sete, noko som hjalp litt på tålmodigheita... Første stopp var San Pedro, ein havneby vi har høyrt mykje om frå "gamle" Elfenbenskystmisjonærar. Dessverre hadde det vore utslepp frå ein båt i området og med det badeforbud. Ein nedtur for dei som hadde gleda seg til havbad. Gleda var difor stor når vi køyrde fem mil frå San Pedro og fann "havfruebukta". Dette var eit hotell som hadde vore stengt sidan 2002, eit fantastisk område som no stod der nakent og venta på bedre tider. Vakter og dei som passa på plassen ynskte oss velkommen inn, og vi fekk ein god dag i sand, med bading og sandleikar.

Men det var ikkje berre bading og soling vi fikk oppleve i lag denne månaden. Vi besøkte verdens største katedral og overnatta på sjølvaste presidenthotellet i hovudstaden. Vi var på kjøpesentre og marked, Åse lærte både Elisabeth og hushjelpa nye retter, Ole hjalp til med mykje praktisk arbeid i huset. Er imponert over kor godt dei klarte varmen, sjølv om det var både eitt og to skjorteskift for dag.

Vi var også glade for å få vise arbeidet blant mahoufolket her i Abidjan. Blant anna var dei ein kveld med på alfabetiseringskurs. Menn og kvinner i alle aldrar ivrige på å få lære seg å lese og skrive på morsmålet.

- og deltakelse på "lyttergrupper": mahouar som samlar seg rundt ein radio for å lytte ilag til radioprogramma " mahourøysta". Ekstra kjekt var det at Åse og Ole fikk vere med på å overrekke ein radio som søndagsskulen i Tveit frikyrkje hadde samla inn pengar til.

Her er Åse ilag med den første lyttergruppa for kvinner:

Så får vi fire som er igjen i Abidjan leve på gode minner, og glede oss til neste besøk...

Elisabeth

Forfedre å være stolt over

2009-09-25T16:39:00.002Z

Min siste besteforelder, Lisa Amalie Sæth, døde fredfullt i Rauma sist lørdag. Nesten 97 år gammel. I dag ble hun begravet, dessverre uten at vi her i Abidjan hadde anledning til å være til stede. Det er vemodig.

En slik dag er det ikke unaturlig å gjøre seg noen refleksjoner.

Blant mahouene her i Elfenbenskysten står forfedrenes posisjon ekstremt sterkt. De omtales med respekt og det er vanskelig å skulle bryte med verdiene som disse stod for. En mahou er veldig opptatt av slektsbånd og av hvem som har gått foran dem i historien. I radioprogrammene våre forteller vi ofte om ulike mahoulandsbyers opprinnelse, og hvem som er grunnleggeren av landsbyen. Slikt er viktig, og selv i en muntlig fortellertradisjon der de fleste verken kan lese eller skrive er dette likevel informasjon som overleveres fra generasjon til generasjon.

Men det er ikke alt av det forfedrene har sagt som er like positivt. For mange er bundet av troen på forfedrenes ånder. Det skaper ofte frykt og binder mange i troen på at de må gjøre slik og slik for ikke fornærme forfedrene og dermed bli utsatt for forbannelser og ulykker. Jeg har hørt mahouer som har sagt at de tror på det vi sier på radioen om Guds kjærlighet. Men det blir for kostbart for dem å bryte med det forfedrene stod for. De som tilbad fjell, skog og vann.

- ”Avviser jeg dette, bryter jeg med alt det jeg står for og alt det mine forfedre og min kultur står for,” var det en som sa.

Og akkurat det er nesten umulig for en mahou. Det koster så altfor mye.

Jeg tenker på alle de gode og positive verdiene som mine forfedre stod for. Alle bønnene de har bedt for meg. Jeg vet at jeg opp gjennom oppveksten har vært båret mye på bønnevinger av mine besteforeldre. Spesielt i tider da det var ekstra vanskelig. Jeg tror andres forbønn har vært avgjørende for hvor jeg står i dag.

Alle mine besteforeldre var dypt troende mennesker. Bibellesning, salmesang og bønn har vært helt sentrale elementer i hjemmet. Det de stod for har vært et godt eksempel både for deres barn, barnebarn og oldebarn. Jeg takker Gud for at jeg har vært så privilegert at jeg har blitt født inn i en slik slekt. For det er ingen selvfølge.

Men så spør jeg meg: Har vi i stor nok grad sett verdien av det de stod for? Eller er vi i ferd med å vende oss bort fra det, og tenke at det var for en annen tid? Inntrykket mitt er at nye norske generasjoner hiver på båten mye av det positive som våre forfedre stod for. Selvsagt er det også ting i denne tradisjonen som vi kan være glad for at vi ikke trenger å ta med oss. Men du verden hvor viktig det er å ta vare på alt det gode de har gitt oss.

Mahouene har altså stor respekt for det deres forfedre stod for. Veldig mye av det er positivt, mens mye som sagt er bundet både til frykt og overtro, og må kunne betegnes som negativt. Uten at vi av den grunn blir kulturimperialister, som noen sikkert kunne være fristet til å beskylde oss for.

Så er det kanskje slik at mahouene i for stor grad er bundet av det forfedrene stod for, og at de ikke klarer å bryte med de negative elementene. Mens vi i Norge er altfor lite bundet av det våre forfedre stod for, og at vi derfor også mister alle de gode tingene som er gitt oss.

Lærdommen for oss alle må være at vi tar vare på de positive tingene som våre forfedre har gjort for oss. Og bevarer minnene om deres gode eksempler. Og ikke minst at vi takker Gud for alle dem som har gått foran oss.

Uten dem hadde vi aldri vært der vi er i dag.

Jeg håper at vi kan klare å gi de samme verdiene videre til generasjonene som kommer etter oss.

Jostein

Et nytt radiosteg er tatt

2009-09-10T14:46:00.004Z

Sist fredag leverte vi fra oss de tolv første radioprogrammene med radioteater på mahouspråket.

De siste månedene har radioteamet her i Abidjan jobbet hardt og intenst med å få disse programmene ferdig, slik at de kan sendes på radioen i siste kvartal av 2009. Forrige uke ble ekstra hektisk, men på fredag ettermiddag kunne jeg ta turen til samarbeidsradioen vår Fréquence Vie og levere CD’en med de tolv episodene.

Radioteamet legger siste hånd på programmene

I begynnelsen av neste uke skal vi også sende en CD med programmene til Radio Man FM i byen Man utenfor Toubaregionen. Det er denne radioen som sender radioprogrammene våre inn der mahouene primært bor, i kjerneområdet som heter Bafing. Dette betyr også at vi nå vil sende akkurat de samme programmene både her i storbyen Abidjan og i mahoulandsbyene i nord.

Det er med stor spenning vi ser fram til onsdag 7. oktober. Da går nemlig det aller første radioteaterprogrammet på lufta her i Abidjan. Hvordan vil lytterne våre reagere? Vil de like det de hører? Vil de forstå det vi ønsker å formidle?

Dette er nemlig en annen måte å formidle det kristne budskapet på enn det vi har gjort fram til nå. Tema for hvert program spinnes rundt den kristne mahoufamilien Bakayoko (les mer her) som bor i en landsby der det er svært få kristne.

Temaene som tas opp er blant annet:
- Hvordan beskytte oss mot onde ånder?
- Døden.
- Hvordan skal vi tolke drømmer?
- Kan døde mennesker komme tilbake til livet i andre skikkelser?
- Sykdom og helbredelse.
- Dersom du blir utsatt for et lite uhell, er det da på grunn av at noen har kastet en forbannelse på deg?
- Frykt for Satan.
- Hva skjer etter døden?

Alle disse temaene blir belyst med Bibelen som rettesnor. For det er nettopp Bibelens eget svar på disse spørsmålene som blir vektlagt gjennom rollespillet. Alt spilt gjennom familien Bakayoko, der det som oftest er barna som konfronterer foreldrene med dilemmaer knyttet til de nevnte temaene. Sammen finner de Bibelens egne svar på spørsmålene.

Mahouene elsker teater. Og i disse programmene håper vi at de også vil kunne kjenne seg igjen i den hverdagslige settingen som handlingen utspiller seg i.

Så er det vår inderlige bønn at Guds Hellige Ånd vil gjøre Ordet forståelig for dem slik at de kan få et møte med Jesus.

Vi trenger også din forbønn!

Jostein

Ikke stem på egoismen!

2009-09-08T21:56:00.002Z

Denne bloggen har aldri vært ment å være en politisk blogg, og det er heller ikke tanken i framtiden. Men noen ganger er det rett å benytte anledningen til å si hva man mener. Dette er et slikt tilfelle.

Det står et stortingsvalg for døren hjemme i Norge, og utviklingen nå i forkant bekymrer meg rett og slett.

Egoismen sies å være en av de aller største driftene i oss mennesker. Det tror jeg de aller fleste av oss har erfart i egne liv. Det er derfor min klare konklusjon at egoismen klarer seg meget godt på egenhånd, og at det derfor er et veldig dårlig valg å gi egoismen sin politiske stemme i tillegg.

For den ekstreme individualismen som preger Fremskrittspartiet kan vanskelig betegnes som noe annet enn egoisme. Det er meg og mitt i sentrum. FrP vektlegger stadig hvor fornuftig jeg er, hvor flink jeg er til å ta alle de gode valgene. Det er helt unødvendig at noen er med og gir meg retningslinjer for valgene, for det er jeg smart nok til å gjøre selv, er det gjentatte budskapet de gir meg. Egoet mitt jubler og er selvsagt helt enig. Klart jeg er smart nok. Så kan man jo som kristen spørre seg hvor logisk det er at individet selv i så stor grad skal være normgivende i et samfunn.

Hvorfor skal staten da sette grenser for min utfoldelse? Hvorfor skal jeg betale skatt for eksempel? Eller hvorfor skal alkoholprisene være så høye? Egoet mitt forteller meg jo at jeg er smart nok til selv å regulere alkoholforbruket mitt. At det er andre som sliter med det er da ikke mitt ansvar? Jeg er jo smart nok. Solidariteten begrenser seg til meg selv og mine likesinnede.

Nylig fortalte FrP meg at det er greit at jeg selv (eller min familie) bestemmer når jeg skal få lov til å dø. Aktiv dødshjelp heter det, og det må være lov dersom jeg er alvorlig syk og har mye smerter. Det er jo mitt liv, er det ikke? Det er vel ingen andre som kan bestemme over det, vel? Nei visst er det ikke, sier egoet mitt og er hjertens enig. Individets frihet heter det på fint. At det finnes en Gud og en Skaper som gråter i fortvilelse over valget mitt, det bryr ikke egoet seg om. For jeg er jo smart nok til selv å ta valget. Nå i ettertid har visst Siv Jensen funnet det taktisk rett å gå tilbake på dette ved å si at det ikke blir aktuelt i inneværende stortingsperiode. Dette bekrefter at FrP topper eliteserietabellen og vel så det hva gjelder politisk populisme. Men landsmøtevedtaket står der uansett, og FrP har vist oss hva de egentlig ønsker og hva de egentlig står for.

Finnes det kollektiv egoisme eller kulturell egoisme? Selvsagt. Det heter etnosentrisme på fint, og FrP er veldig gode på akkurat det. Men de har selvsagt gitt det annet navn. For eksempel ”bevaring av den norske kulturarven” (som i seg selv på ingen måte er negativt…)

Det er OSS: Oss nordmenn. Og så er det ”de andre”, ”de fremmede”, også kalt innvandrere. Og det synes som om de ikke er så viktige. De er like mye verdt som oss andre, hevdes det. Men det virker som om det gjelder bare dersom de holder seg utenfor våre grenser. For kommer de til Norge så er de visst bare ute etter å lage trøbbel for oss. Derfor foreslo FrPs nestleder Per Sandberg for noen år siden å innføre elektronisk merking av alle asylsøkere. Slik at staten skulle vite hvor de er til enhver tid. Her kommer forresten STATEN inn i bildet. Hvor er det blitt av individets frihet? Det gjelder visst bare de norske det. Er det fordi det norske egoet er bedre enn ”fremmede ego?” Spesielt ego fra fattige og marginaliserte land i verden? Forfulgte ego synes heller ikke å være vårt ansvar. Vi har nok med våre egne ego. Egosentrisme, heter det.

Familiegjenforening skal det også bli slutt på, fortalte den samme Sandberg oss nylig. Ja, i alle fall på norsk jord. For hvis familier vil gjenforenes kan de heller gjøre det der de kom fra. Ett av forslagene er visstnok Somalia, som tilfeldigvis i internasjonale medier regnes for å være verdens mest farlige land å oppholde seg. Eller Iran. Et land som de siste månedene har vist oss tydelig at du helst skal være 100 % enig med myndighetene for å kunne leve i fred.

Religiøs forfølgelse synes heller ikke å være så farlig lenger. Det skal i alle fall ikke gi noen grunn til å søke opphold i Norge, sier Sandberg i samme intervju.

Så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kommentere forslaget om å opprette norske asylmottak i Afrika, for å unngå at asylsøkerne kommer direkte til Norge. Egentlig så burde en vel bare le av slikt. Men når det dessverre er seriøst ment, så er det kanskje på sin plass å påpeke en og annen ting.

Et lite søk på FN sine sider forteller at i 16 øst- og sentralafrikanske land er det til sammen 11 millioner såkalte IDPs (Internally Displaced People – eller Internflyktninger). Blant disse har bare Sudan hele 4 millioner, mens to kjente land i norske medier for tiden – Somalia og Kongo – har mer enn 1,3 millioner internflyktninger. Er det her FrP vil etablere asylmottak? Den manglende rettssikkerheten i Kongo er vel forresten noe de fleste nordmenn har blitt eksponert for den siste tiden. Likevel er det i umiddelbar nærhet av denne regionen FrP vil sende asylsøkere.

I tillegg til alle internflyktninger har mange av de samme landene tatt imot flyktninger fra naboland. Land som Tanzania (som er foreslått av FrP), Kenya og Sudan huser allerede mer enn 250 000 flyktninger, viser samme oversikt.

Regionen jeg selv oppholder meg i er ikke medregnet i FNs oversikt over internflyktninger. Men både her i Elfenbenskysten og ikke minst i nabolandene Sierra Leone og Liberia har det vært mange år med krigstilstander og ditto mange IDPs også her. Mange har for eksempel kommet hit til storbyen Abidjan som dermed preges mye både av høy arbeidsledighet og kriminalitet i de utsatte bydelene. Er det her FrP vil etablere norske asylmottak?

Det er vel kanskje dette som blir FrPs form for bistand og u-hjelp til verdens fattige: bygge asylmottak. Mens de vil kutte de fleste andre bi- og multilaterale bistandskanalene.

Visst er det mange utfordringer knyttet til innvandringsspørsmål i Norge. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg erkjenner det. Det store spørsmålet er hvordan vi møter disse utfordringene.

Jeg og min familie er for tiden ”innvandrere” i et land der alle hvite innvandrere ble regelrett kjeppjaget ut av landet for bare fem år siden. Grunnen var at de hvite ble offer for å finne en ”ytre fiende” som fikk skylden for alle problemene landet da hadde. Er det noe av det samme som skjer i forhold til fremmedfrykten i Norge i dag?

Her i Elfenbenskysten har situasjonen normalisert seg, og vi blir igjen stort sett ønsket velkommen med den vanlige afrikanske gjestfriheten. Folk har etter hvert sett verdien også av å ha innvandring.

Kanskje vi i Norge også kunne blitt flinkere til å fokusere på de positive sidene av innvandringen? Personlig har jeg blitt utrolig beriket gjennom vennskap med innvandrere i Norge. Flere av dem er også blitt trosforbilder for meg.

Kanskje vi også kan oppmuntre hverandre til å løfte nesetippen ørlite fra navleregionen, for å konstatere at det finnes også noen utenfor ”vi og vårt”, og at vi også har et ansvar for disse. Uti fra et kristent livssyn er vi kalt til nestekjærlighet og vi er kalt til å bringe evangeliet til alle folkeslag. Tenk hvilken mulighet som ligger i å forkynne for ”alle folkeslag” som kommer til vårt land i dag. Flyktninger fra stengte muslimske land. Mennesker som flykter fra hat, fattigdom, nød og elendighet. Som aldri har fått møte verken Guds eller menneskers kjærlighet. Tenkt hvis det var hos oss, i Norge, at de fikk møte varme, omsorg og virkelig kristen nestekjærlighet.

I stedet for en kald skulder med klar beskjed om at vi har nok med vårt eget ego, og vi har ikke plass til dere fremmede.

Min oppfordring til slutt i dette lange resonnementet er i grunnen ganske enkel: Se forbi de retoriske, vakre ordene. Gjør en kritisk vurdering av ditt eget ego og still spørsmålet: Vil jeg virkelig bidra til å gjøre Norge til egoismens høyborg?

Jeg foretrekker å satse på helt andre politiske virkemidler, selv om også jeg er frustrert og sint på veldig mye av det den sittende regjeringen har rasert av kristne verdier.

Jostein

- Vi skal bare be først

2009-08-18T20:47:00.001Z

I formiddag var vi en tur på byen bl.a for å kjøpe air condition til et av rommene her på tomta. Problemet var bare at batteriet på bilen fant det for godt å si opp jobben på et svært ubeleilig tidspunkt. Dermed ble Elisabeth sittende på butikken med Lydia og vente, mens jeg måtte begynne å se meg om etter hjelp.

Vi hadde allerede betalt varen og bestilt installatører som var klare til å slå følge med oss i bilen. Som afrikanere flest virket det ikke å bry dem at de måtte vente litt. Tålmodighet er en dyd, det er sikkert og visst.

Men tiden gikk og vi med vår vestlige hjernehalvdel følte selvsagt at det hele var bortkastet. Hjemme ventet Simone med en sliten barnepasser, og vi hadde en avtale kl 14 som vi skjønte vi ikke rakk. Men det var lite vi kunne gjøre.

Selvsagt fikk vi hjelp med batteriet. Det bare tok litt tid. Og til slutt viste det seg at vi måtte av gårde for å kjøpe nytt. Mekanikeren hadde selvsagt en venn noen kvartaler unna, og med et lånt reservebatteri så vi tok veien dit. Men først måtte vi fylle opp bilen med to installatører, en mekaniker og ikke minst store kartonger inneholdende air condition. I tillegg til en tålmodig datter og mor, selvsagt.

Tiden gikk, og jeg tenkte at nå begynte vel disse installatørene å bli rimelig utålmodige og leie. Trolig hadde de mistet matpausen sin også. Og nå måtte de vente på at vi fikk byttet batteri og kunne vende nesen mot andre siden av byen, der vi bor. Etter hvert oppdaget jeg at den ene av dem hadde sovnet.

Omsider kom vi fram, og ble møtt av en overivrig puddel og en sliten, men alltid smilende barnepasser. Installatørene bar ut utstyret, inspiserte rommet og virket i grunnen ivrige etter å komme i gang. Jeg hadde begynt å tenke at det kanskje var for seint, og at de heller ville ha ventet til dagen etter. I hvert fall regnet jeg med at de ville gyve løs på jobben med en gang.

Men da kom det fra de troende muslimene:

- Vi kommer straks tilbake for å begynne jobben. Vi skal bare be først…

Tilbake stod jeg og undret meg over to ting. For det første den endeløse tålmodigheten som kjennetegner afrikanerne. Men ikke minst også hvordan mange muslimer her tar sin tro så til de grader på alvor. De har det aldri for travelt til å glemme bønnestunden.

Jeg tror vi har noe å lære av våre afrikanske venner på begge disse områdene.

Jostein

Yamoussoukro

2009-08-10T08:50:00.003Z

Betyr en stille blogg en stille hverdag?

Nei, tvert imot. Sommeren har vært både travel og innholdsrik for oss alle. To aktive jenter holder foreldrene i ånde både dag og natt. Og arbeidshverdagen byr både på utfordringer og opplevelser.

Vi trives godt her i Abidjan og er takknemlige for å få lov til å ha vår misjonstjeneste akkurat her.

Blant det spennende vi fikk anledning til i sommer var en tur til den offisielle hovedstaden i Elfenbenskysten; Yamoussoukro. Her fikk vi ta turen innom Basiliken, som tro det eller ei er verdens aller største katedral. Den er faktisk større enn Peterskirken i Roma.

Noen bilder gir et godt inntrykk, men den er vel verdt et besøk:

Simone 2 år! Hipp hipp hurra!!!

2009-08-06T09:52:00.004Z

Denne kjære og søte jenta vår fyller hele to år!

Gratulerer med dagen!

Litt om bursdagsjenta vår:

Simone er:

kjærlig, omsorgsfull og hjelpsom. Hun er rask til å gi kyss og klem, til å ta opp eller hente ting, og rask til å trøste. " Lydia dine (griner), Mone tøste", eller dersom mammen får vondt: "tata (stakkar) mamma, mamma aua" (stryker på kinnet eller der det var vondt, og gir en våt og høylydt suss)

Viljesterk og trassete og utålmodig. Hun vet absolutt hva hun vil, og er ikke sen med å legge seg strakt ut på gulvet dersom hun ikke får viljen sin (f eks å ikke få spise yoghurt tre ganger for dag, eller at det er feil person som hjelper til med middagen).

Ordsterk, språkmektig, og sangglad . Hun er veldig flink til å snakke (selv om r,k og g ikke er på plass), har blitt god i fransk, elsker sang og musikk.

Supersosial og utejente. Vi kan ikke la en dør stå åpen, - eller låst med nøkkel i for den del - hun VIL ut, og da går hun ut!. Hun elsker å være sammen med mennesker,og er den av oss som har desidert flest "venner". Alle i gata hilser på henne ved navn, eller spør etter henne når vi er uten henne...

Og det aller beste og viktigste: - hun er vår!

Huff, jeg innser at dette ble et veldig myrsnipete... Men på en sånn dag får det bare stå sin prøve... I dag lar mammen stoltheten skinne gjennom! :-)

Elisabeth

- får nonner lov til å få barn?

2009-07-30T11:25:00.004Z

Etter å ha tråla butikk på butikk i månadsvis etter grovmjøl, tok familien Heng ) – misjonærar i Mali som er her i Abidjan på ferie, og kjenner godt til ting her…) meg med til ei mølle for å få kjøpt kli (det nærmaste dei hadde kome å finne grovmjøl når dei budde her). Så vi køyrde av garde, forbi sentrum med høgblokker og yrande forretningsliv, over ei av dei to store bruene som fører ein over til andre sida av millionbyen. ”Ser du dei store siloane der borte?” sa Knut og peika på nokre enorme bygningar og siloar rett over brua. Så vi køyrde ned til sjølvaste Mølla i Abidjan og gjekk inn. Der måtte Eli levere frå seg ID, og vi fikk besøkelseskort.

Inne på området gjekk vi til resepsjonen og la fram ærendet vårt. Vi forklarte at vi var misjonærar og at ho hadde brukt å få kjøpt mjøl her tidligare. Ein sekk med kli, takk, og gjerne grovmjøl dersom vi kunne få det der. Mannen i skranken vart veldig blid, og jo da, det kunne dei ordne. Ein kli-sekk til 40 kilo(!) og grovmjøl 30 kilo.

Med eitt kom det ein staseleg mann bort til oss. Mannen bak skranken presenterte oss som søstre og at vi var benedektiner-nonner eller noko liknande, eg smilte og forklarte både han og den staselege, at vi var evangeliske misjonærar. Mannen, som eg seinare forstod var sjølvaste direktøren, smilte og helste blidt på oss. Han sa noko til skrankemannen om eg ikkje heilt oppfatta, men det var eitt eller anna positivt, såpass forstod eg. Vi takka og sette oss ned og venta. Mannen kom med skriv vi skulle ta med oss ut til eit kontor på mølleområdet. Med papira i handa oppdaga vi med eitt at vi ikkje skulle betale eit øre, og at vi utan å heilt forstå det hadde fått 80 kilo kli og 60 kilo grovmjøl! Gratis!

Så sat vi der og venta og funderte på korleis vi skulle få med oss dei store sekkane i bilen, med seks stykk Heng, samt meg og baby Lydia. Medan vi sat der var det sjølvsagt mange som helsa på oss. Kvar gong nokon kom inn og sa bon jour madam, vart dei irettesatt av ein mann som sannsynligvis var ein slags sjef: ”Ikkje kall dei madam (frue), dei er søstre (altså nonner), eg prøvde gong etter gong å forklare at ”nei, vi er ikkje nonner, vi er misjonærar”, men nei da, var vi nonner, så var i nonner.

Så fikk vi første ladning med grovmjøl, og fikk sjå papira våre att. Der stor det ”søster Elisabeth Sæth”… På den tida hadde Knut kome med bilen med alle ungane. Og Lydia lengta veldig etter mamma. Eg tok med Lydia inn på kontoret og sat der ei stund. Sjefen der såg rart og forvirra på meg, Lydia og på meg igjen. Er det ditt barn? Ja, sa eg. Nesten litt sjokkert såg han på meg: ”Men, får nonner lov til å ha barn”?

Eg forklarte enno ein gong at vi aldri hadde hevda at vi var nonner, og at ja, det hadde vore litt merkelig dersom ein VAR nonne å faktisk ha barn, men vi var no berre ein gong vanlige, gifte, evangeliske misjonærer.

Om han trudde på meg, veit eg ikkje, men no har vi i alle fall 60 kilo grovmjøl og 80 kilo kli som vi er litt usikre på om vi fikk fordi vi var nonner… Men velsigning er det i alle fall – sjølv om det er i det meste laget å bli kvitt 80 kilo kli, når ein bruker ein halv liter på tre brød…

GF i Abidjan

2009-07-10T09:36:00.000Z

I morges samlet vi oss, vi tre misjonærfamilier som for tiden er her i Abidjan (Aukan, Heng og Sæth), for å lytte til bibeltimen fra NLMs generalforsamling i Bergen.

En litt dårlig internettlinje til tross, vi fikk med oss Sverre Bøes flott bibeltime og fikk kjenne på at også vi er en del av dette store misjonsfellesskapet som utgjør NLM.

Vi er veldig takknemlige for at også vi som er i utlendighet kan delta på denne store ”misjonsfesten” gjennom Noreas Webradio. Vi skulle gjerne ha benyttet oss også av web-TV’en, men der har dessverre nettlinjene måttet gi tapt.

Akkurat nå sitter jeg og lytter til Noreas aktualitetsmagasin der misjonsengasjement diskuteres.

Jostein

Washington-besøk

2009-06-28T13:45:00.004Z

På onsdag fikk vi besøk av to norske kvinner, som skal være her i to uker. Gunn Lina Fredriksen vant reiselotteriet i Misjonshusets Ungdomsforening i Kristiansand i vår. Premien var en tur for to hit til oss i Abidjan for å se nærmere på vårt prosjekt, som MUF støtter. Med seg har hun Elisabeth Kjellingland.

Vi har fått en flott start på dagene sammen og gleder oss til fortsettelsen. På programmet står både besøk til hovedstaden Yamoussoukrou, badebyene Grand Bassam og Assinie Mafia. Men ikke minst skal de få ta en god titt primært på radioarbeidet vårt her i Abidjan.

Derfor skulle vi fredag ettermiddag ta turen til bydelen ”Washington”, hvor der bor mange mahouer. Her var det planen at vi først skulle treffe bydelssjefen, deretter lytte på Mahourøsten (radioprogrammet) vårt da det gikk på lufta klokka 16.30.

Men tidenes regnvær her i Abidjan gjorde en del om på planene. Til tross for at det bøttet ned tok vi turen ut i håp om at det skulle roe seg. Men regnværet fortsatte utover ettermiddagen, og mens vi ventet i bilen på at det skulle roe seg, tikket klokka over 16.30. Dermed gikk vi dessverre glipp av møtet med lyttergruppen vi skulle besøke. Men vi fikk likevel et interessant møte med lederne i bydelen.

For da regnet endelig roet seg litt fikk vi anledning til å ta turen inn i ”Washington”. Her ble vi vist til den offentlige samlingsplassen som kalles ”apatam”. Etter hvert dukket den ene etter den andre av bydelens ledere og eldste opp, sammen med de fremste kvinnene. Det ble utvekslet høflighetshilsener og vi fikk forklart litt om vårt arbeid. På ekte mahouvis ble de vi sa refortalt en og to ganger til andre i forsamlingen, selv om alle nok forstod fransk. Men mahouene reforteller alltid det som blir sagt i en slik ”offentlig sammenheng”.

Vi fikk høre om bydelen som var blitt etablert rett etter selvstendigheten i 1960, men som på et tidspunkt ble forsøkt fjernet av myndighetene. Mange ble tvunget til å flytte derfra, men noen valgte likevel å bli værende. Etter hvert bidro den amerikanske ambassaden for at disse skulle få bli, og dermed så valgt de å omdøpe bydelen til ”Washington”.

Vi fikk også høre om kvinnene i bydelen som under krigen selv hadde tatt initiativ til å starte en frivillig organisasjon til kamp mot fattigdom og omskjæring av kvinner.

-Dette er dessverre fremdeles et problem for oss her i Afrika, selv om det ikke har noe med vår religion å gjøre, sa bydelssjefen.

-Vi vet at det ikke er bra og derfor arbeider kvinnene med å bevisstgjøre andre kvinner på å gjøre noe med dette problemet, fortsatte han.

Det var også flott å se hvor stolte kvinnene var av det de hadde satt i gang. Så fikk vi også berømmelse for at vi hadde valgt å komme på besøk på tross av det voldsomme regnværet.

-Vårt regn er som deres snø, sa bydelssjefen og viste til at det meste stopper opp under slikt regnvær og at de derfor var ekstra imponert over at vi hadde prioritert å komme.

Vi fikk møte alle de viktige lederne i Washington

Kvinnene har laget sin egen organisasjon til bekjempelse av fattigdom og omskjæring av kvinner

Livskvalitet på storskjerm

2009-06-15T19:40:00.000Z

Jeg har akkurat sett en forrykende fotballkamp mellom mine to biologisk betingede favorittlag, Start (som 50% sørlending) og Molde (som 50% romsdaling)…

På storskjerm!!!

Ja du leste riktig. Vi rigget oss til på Inges kontor. Koblet opp et gammelt treskeverk av videoprosjektor som tilhører misjonen her i Elfenbenskysten. Prosjektorens historie kunne sikkert ha vært interessant å høre. Den ble nemlig stukket unna da rebellene i nord fikk med seg mesteparten av misjonens eiendeler under borgerkrigen. Gjennom seks lange år har den vært lagret hjemme hos en mahou sammen med en del andre ting. Den bærer preg av krigsopplevelsene. Blant annet har den blitt inntatt av et aktivt spindelvev som tydelig kommer til syne oppe i høyre hjørnet når den slås på.

Rent bortsett fra det og skitten på veggen som var ekstra tydelig på Start sin banehalvdel i første omgang, hadde vi nydelige seerforhold også her i Abidjan – takket være VG Nett. Kampen bød på opp- og nedturer både for sørlendinger og romsdalinger. Ettersom Inge og Marie er fra Nordmøre og Romsdal er det gitt hvilke draktfarger som dominerer der i gården. Jeg har alltid vært gul og svart, selv om opphavet også skaper sympatier i retning Molde. Men i kveld var det som vanlig ingen tvil: ”Heia Statt”, som Simone også har lært seg å si.

Kanskje var det greit da at dette toppoppgjøret endte 2-2 og at naboforholdet fremdeles er av det utmerkede slaget. En opplevelse var det i alle fall!

Bare så dumt at kl 19-21 i Norge er midt i leggetida av trøtte jenter her i Abidjan. Dermed så må jeg bare få benytte anledningen til å rette en stor takk til min kjære kone, som tok en ekstra støyt med leggingen for at en fotballglad mann skulle få kjenne på en av de enkle gleder som er med og gir livskvalitet. Takk skal du ha, Elisabeth!

Hva gjelder jentene: Simone syns det var interessant i noen minutter i første omgang, før alle lekene til nabogutten Håkon ble for fristende. Lydia var betydelig mer interessert i store deler av andreomgangen, helt til melkesuget rent overgikk interessen for de grå skyggene på veggen, som beveget seg etter noe som pappa prøvde å forklare var en ball.

Slikt gir livskvalitet når man er i utlandet, skjønner dere!

Jostein

Radioteater på mahou

2009-06-13T20:51:00.003Z

Mohamed på ti år er uvanlig stille ved kveldsmåltidet, og faren lurer på hvorfor.

- Vennene mine sier at jeg er i fare fordi jeg ikke har en amulett til å beskytte meg. Pappa, kan ikke du kjøpe en amulett til meg. Trenger ikke jeg også beskyttelse?

- Min sønn, vi trenger alle beskyttelse, men det er ikke amuletter eller andre gjenstander som kan gi oss beskyttelse.

Nå begynner søstrene til Mohamed også å fatte interesse for samtalen. Moren skjønner at de helst vil vente med å rydde ut maten, og gir dem lov til å ta del i samtalen. Dette er et tema som angår dem også. For alle vennene deres bærer nemlig amuletter som skal beskytte dem mot onde ånder og forbannelser.

Dette er settingen for en av episodene som vi er i ferd med å spille inn på mahou for radiosendingene. Vi har totalt 30 episoder som vi håper å få klare til sending i løpet av året.

Selv om manusene ikke er laget av mahouer, er settingene veldig gjenkjennelige også i mahou-miljøet. Hvordan skal man leve som en kristen i en såkalt animistisk eller folketro-tradisjon?

Familien til Mohamed er kristen, men bor og lever i et samfunn der frykten for onde ånder og forbannelser styrer veldig mye av hverdagen. Selv Mohameds besteforeldre lever med dette verdensbildet.

Mahoufolket er sterkt muslimske, men deres muslimske tro er sterkt blandet med et animistisk verdensbilde (folketro eller det vi kaller tradisjonelle afrikanske religioner). Derfor er tematikken som tas opp i disse skuespillene svært relevante.

Flere lørdager denne våren har de ivorianske radiomedarbeiderne samlet en flokk med mahouer som har sagt seg villig til å være med på opptakene. Noen har fått sin egen rolle å spille, mens andre har fått rollen som bisitter og konsulent for å komme med innspill underveis.

Mahouene elsker sketsjer, rollespill og teater. Derfor har vi forventninger til at denne formen for forkynnelse også kan nå inn i mahoumiljøet.

Jostein

Her er noen bilder fra opptakene:

Unge "mahou-skuespillere"

"Klar til opptak?"

Manus finleses

Opptakene er i gang, og her er det mor i familien som snakker

Nye instruksjoner må gis underveis

Branntragedie

2009-06-05T21:04:00.002Z

I nærheten av her vi bor er det et slags ”fattigkvarter” der det er treskur,murhus og enkle brakker om hverandre tett i tett. Veldig mye av det er svært provisorisk. Bryter det ut brann kan det fort gå veldig galt.

Og det var nettopp det som skjedde i morges. 8 hus ble jevnet helt med jorden i brannen, og 8 familier mistet dermed boligen sin og alt de eier. En av dem er han som er nattevakt her hos oss i helgene.

Vi bestemte oss her på tomta for å være med og bidra litt for å hjelpe de som var rammet. Derfor tok jeg og kollega Inge Aukan en tur for å se sammen med en annen av vaktene. Og det var et trist syn som møtte oss. Men jeg må si at jeg er faktisk veldig overrasket over at det ikke var flere hus som ble tatt av brannen.

Vi fikk blant annet bidra med litt ris og klær til dem som var rammet, og ble møtt med stor takknemlighet av de lokale lederne.

Denne hendelsen har naturlig nok preget oss i dag, og det gjør vondt å tenke på dem som ble rammet av dette. Mange av disse er fattige mennesker som hver dag strever med å få endene til å møtes. De har gjerne spart lenge for å få seg hus, eller leie seg et rom – for så å miste alt på et lite øyeblikk. Og det finnes ingen som helst form for erstatning, forsikring, sosialhjelp eller lignende. Her er de helt overlatt til seg selv og eventuelle slektninger eller gode naboer.

- Det som bekymrer meg er hvor alle disse skal kunne finne sted å sove i natt, sa en av vaktene i kveld.

Jeg har lyst til å utfordre deg som leser dette til å be konkret for dem som er rammet av denne tragedien. Det er ikke lett å skulle bygge opp igjen når en står igjen med ingenting.

Jostein

Kvardagar i Abidjan

2009-05-26T15:50:00.000Z

Vi trivs godt her i Abidjan,og for meg er det godt å kjenne at eg ikkje lengtar til Noreg! Vi er også så heldige at vi har fått nye naboar, familien Aukan som flytta hit frå Bamako 1. mai. Dei bur i etasjen over, og det er kjekt no å ikkje vere aleine nordmenn lenger. Vi har det kjekt i lag, og sonen deira Håkon og Simone (dei er jamngamle) har funne tonen. Litt krangling må ein rekne med, men det er berre bra å ha nokon å bryne seg på.

Litt om oss jentene i familien: Lydia veks i superfart! Ho et og smiler og ”pratar” – og grin sine modige tårer når ho føler seg oversett… Ho vil helst ha eit ansikt å smile til, eller eit fang å sitte i. I det siste har ho vore litt grinete, ikkje så rart såg eg no i dag, når det blinkar i noko kvitt og hardt nedst i munnen…

Simone er stor og har alltid noko å seie. Ho utviklar seg i rekordfart, og orda kjem ofte i lengre setningar no. Ho elskar musikk; både å danse og synge, favorittsangen er:”Bydde duds rite, bibia hjep oss” (Bygge Guds rike, Lydia kom og hjelp oss). Ho imponerer mamma med å snakke norsk til oss kvite og fransk til afrikanarane. Litt meir sjalu har ho vist seg i det siste, ho synes nok at Lydia tek litt for mykje beslag på mamma si tid, og det syner seg i litt meir hardfør behandling av lillesøstra. Ho er elles opptatt av babyar og skal gi både Lydia og dukkene sine ”pupp”… Simone imponerer oss foreldra med å vere så omgjengelig og tillitsfull. Det kjem nye folk inn i livet hennar heile tida, og ho tek imot dei med opne armar. På tysdag starta ny barnepike-vikar hjå oss, og etter to dagar arbeid hjå oss, grein Simone når ho gjekk. På legebesøk førre onsdag, gjekk Simone heilt uoppfordra rundt kontorpulten til legen ved endt konsultasjon, tok han i handa og sa ”mesi boto” (merci beaucoup- tusen takk).

Eg, Elisabeth har mi misjonsoppgåve i heimen. Eg prøver å organisere kvardagen med hushjelp, bleieskift, rydding, leiking med borna og så vidare. Eg har også saman med Jostein ansvar for gjestehusdrifta og prøver å rydde opp litt etter litt i huset her etter fleire år utan folk, og organisere gjestehuset igjen. ”gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt” lydde frå Norrøna radio sin web-radio her ein dag. Eg må vere så ærleg å seie at eg kjenner på at eg gjer lite i Guds rike no, det hender eg tenker at når eg var i Noreg gjorde eg så mykje meir, eg var så mykje meir engasjert i teneste for Han. No er eg ”berre” mamma – og ei sliten mamma utan særlig overskudd i kvardagen. Då må eg seie til meg sjølv at ”det er ei tid for alt”. Akkurat no er mi oppgåve å ta meg av to små jenter og skape tryggleik for dei, og gje dei å verte glade i Jesus. Be gjerne om krefter og frimod.

Til slutt må eg fortelje litt frå turen vår til Mali, sjølv om det er ein månad sidan vi var der. Vi hadde eit to vekers opphald i Mali, først og fremst for å vere med på misjonærretreat, ei fem dagars misjonærsamling for alle dei norske misjonærane i Mali – pluss oss ivorianarane. Godt å få forkynning og fellesskap på norsk. Resten av tida budde vi på gjestehuset i Bamako. Mali var forferdelig varmt! 36 grader inne på kvelden, til tider med strømstans var heavy saker. Men for meg var det utrulig godt å vere attende til Mali og Bamako, det vart bearbeiding av kjensler og minner frå eit tøft førsteår som misjonær. Mest inntrykk gjorde det for meg å kome attende til Sebenikoro. Når eg reiste derifrå, må eg innrømme at det var ”utan å sjå seg attende”. Var berre glad for å få reise derifrå. Men når vi kom attende møtte vi folk som hugsa oss, som satte pris på oss, som hadde betydd noko for oss, og som vi hadde betydd noko for. Når vi kom inn i ”gamlehuset” vårt, var det tydeleg at Simone kjende seg att. Ho var heime. Og når hushjelpa kom for å helse på, sprang Simone rett i armane på henne, og meg omfavna ho, altså hushjelpa, med kyss. Vi besøkte naboparet vi vart litt kjende med. Eg spurde kona om ho las i Bibelen eg gav henne. Ja, kvar dag, sa ho, og siterte bibelverset eg hadde skreve i helsing i omslaget. Det vart sterkt for meg. Heile det året var ho den einaste eg vitna for, og hadde bibelundervisning for. Men det lille eg hadde gjort såg ut til å bere frukter. Så sit eg att med gode minner frå Sebenikoro og Mali og menneska eg møtte der, glad for den erfaringa det gav meg, men også glad for at eg no er i Abidjan, og at det er her eg skal leve dei neste åra…

Elisabeth

Ny offisiell valgdato

2009-05-14T20:44:00.000Z

Det har vært mye oppmerksomhet rundt det lenge utsatte presidentvalget her i Elfenbenskysten. Valget skulle egentlig vært avholdt høsten 2005, men har blitt utsatt gjentatte ganger. Siste dato som ble offentliggjort var 30.november i fjor, men også den gangen ble valget utsatt.

Siden den tid har de ivorianske myndighetene ikke snakket høyt om noen ny dato for valget, men forsikret at det skal avholdes snarest mulig. Utfordringen har i stor grad vært at hele den stemmeberettigede ivorianske befolkningen har måttet registrere seg på nytt etter borgerkrigen og den politiske konflikten som har vært i landet siden 2002. Dette har tatt sin tid.

Men i dag kom altså den nye offisielle datoen for et ivoriansk presidentvalg som det knytter seg stor spenning til: 29.november 2009. Akkurat ett år etter forrige dato.

For ivorianerne sin del håper vi virkelig at valget blir holdt denne datoen. Elfenbenskysten trenger å komme videre politisk, og folket ønsker en demokratisk valgt president til å styre landet. Spenningen ligger selvsagt i hvordan valget vil foregå. Det ligger nok mye uløst konfliktstoff under overflaten.

Be gjerne om at valget må skje i rolige former den 29.november, og at alle parter må respektere det ivorianske folket sitt valg av ny president.

Bamako-opplevelse

2009-05-04T13:51:00.000Z

Da vi var i Bamako nylig hadde jeg en noe spesiell opplevelse.

Etter å ha levert en bil på verksted skulle jeg og en malier ta drosje tilbake til administrajonssenteret til NLM. Drosjesjåføren var svært oppskaket og fortalte i vei. Han hadde nettopp vært vitne til en dødsulykke der en mopedist hadde regelrett blitt kuttet i to etter å ha kollidert med en bil.

Vi passerte ulykkesstedet og så den døde fremdeles ligge i veibanen, men heldigvis var alt annet enn ansiktet tildekket. Vi pratet både om hvor skjørt livet er og hvor fort vi kan miste det. Han var tydelig preget av det som var skjedd.

Etter hvert la jeg merke til at han begynte å gi penger til tiggere som stod i noen av kryssene. Og plutselig ropte han på en som skulle løpe av gårde og kjøpe vann til ham. Men til min store overraskelse kjøpte han vann både til meg og min medpassasjer også. Veldig hyggelig gjort, tenkte jeg. Og ikke minst utrolig uvanlig. Hvorfor skulle en ”fattig” drosjesjåfør kjøpe vann til en ”rik” europeer? Normalt skulle han vel heller prøvd å få en ekstra slant for turen.

Etter hvert begynte det å gå opp for meg at hans gode gjerninger trolig hang sammen med det han nettopp hadde vært vitne til; nemlig døden. For muslimene er det jo nettopp de gode gjerningene du gjør som fører deg til Paradis, og da er det viktig å ha en overvekt av gode gjerninger i forhold til onde gjerninger.

For denne drosjesjåføren ble nok påminnelsen om døden så sterk denne dagen at han der og da valgte å gjøre noen gode gjerninger, også overfor den hvite rike… For hvis det er hans tur neste gang døden kommer, så gjelder det at vektskålen tipper i riktig retning; nemlig flere gode enn onde gjerninger.

Jeg må innrømme at jeg var fristet til å si noen ord om at ikke engang alle gode gjerninger som blir gjort av mennesker på denne jord ville være nok til å bringe en eneste en av oss til Paradis. Det eneste offer som holder er Jesu offerdød på korset. Denne gangen var jeg ikke frimodig nok og heller ikke sikker nok på at min tolkning av situasjonen var rett.

I ettertid har dette blitt en klar påminnelse om hvor privilegerte vi er, vi som har tatt vår tilflukt til Jesu gode gjerninger og ikke våre egne. Det er det så altfor mange av våre afrikanske venner som ikke har fått del i.

Jostein

Påsken 2009

2009-04-13T20:06:00.004Z

Det ble naturlig nok ingen høyfjells- eller skipåske på oss, slik som det er for mange der hjemme. Men vi har likevel funnet vårt ferieparadis her i Elfenbenskysten. Drøye 9 mil østover fra Abidjan ligger Assinie-Mafia, som er kjent for sine flotte strender. Artisten Alpha Blondy har sågar laget en egen slager om dette stedet, en slager som ivorianerne kjenner godt.

Vi fant en fantastisk lodge, ypperlig tilrettelagt for småbarnsfamilier. Med egne bungalower, flott barnebasseng, tennisbaner, god mat og topp service. Assinie er litt spesielt på den måten at de landfaste hotellene og strendene er skilt av en kanal. Dermed måtte vi krysse kanalen for å komme over på strandsiden. Men heller ikke her er dessverre strendene for badestrender å regne. De farlige strømmene gjør at det blir med litt vassing, selv om vi oppdaget at det er et yndet sted for surfere.

Vi fikk likevel nytt både strender, basseng og et par rolige dager med de små som storkoste seg. Så hadde vi hyggelig reisefølge i familien som i mai blir våre nye naboer og kolleger her i Abidjan; Marie, Inge og Håkon Aukan. Håkon og Simone er jevnaldrende og har allerede funnet tonen.

Ingen tvil om at vi er privilegerte som har såpass lett tilgang til et ferieparadis. Det blir nok ikke siste gangen vi kommer hit.

Deilig frokost i restauranten - med kjekt selskap

Lyst til å bli med hit?

Deilig basseng

Egen himmelseng...

To gode venner - og snart naboer - har funnet litt sand utenfor bungalowen

Simone koser seg stort i den enorme sandkassa

Pappa og jentene

Borte bra - hjemme best. For Simone var det rett ut porten og sitte med gutta

Nasjonale sørgedager

2009-03-31T20:20:00.001Z

Det ivorianske flagget vil vaie på halv stang resten av uka

Onsdag til fredag denne uka blir nasjonale sørgedager her i Elfenbenskysten. Grunnen er den tragiske tribuneulykken på Houphouët-Boigny stadion her i Abidjan på søndag, under VM-kvalifiseringskampen der Elfenbenskystens landslag slo Malawi 5-0.

Vi skjønner det slik at også norske medier har fått med seg rapporter fra det som skjedde. Ivorianske medier har meldt om 19 døde og mer enn 130 sårede da det oppstod panikk i folkemassen etter at en murvegg raste sammen. Politiet skal etter sigende ha brukt tåregass for å spre folkemassen, noe som kan ha forverret situasjonen.

De ivorianske landslagsspillerne har etter det jeg fikk vite i dag stilt opp for å hjelpe sårede og etterlatte økonomisk etter den tragiske hendelsen.

Ellers går nå diskusjonen om hvem som var ansvarlig for det som skjedde, og hvilke etterspill det eventuelt skal få. Jeg leser også i kveld at det internasjonale fotballforbundet FIFA har bestemt at det skal være ett minutts stillhet til minne om ofrene under alle landskampene onsdag kveld.

Jostein

Hjarteskjerande forskjel

2009-03-30T11:26:00.000Z

Eg hadde besøk av to ivorianske damer på fredag. Den eine er gravid, med fødsel nært foreståande, så det var naturleg å snakke om svangerskapsomsorg og fødsel.

”Betalar du for å føde på sjukehus her”, spurde eg? ”Å ja, sjølvsagt”, var svaret. Og summen ho nemnde var ikkje liten. Faktisk like mykje som barnepassaren vår som arbeider i 60% stilling får i månaden. Men, kva skjer dersom ein ikkje har pengar med seg, lurte eg på. Jau, då tek dei ”pant” i barnet. Tek barnet frå mora til faren kjem med pengane, og ikkje er dei særleg hjelpsame under fødselen heller. .. Dersom ein absolutt ikkje har pengar, må ein berre føde heime. Men, som ei av dei sa, det er ikkje ynskjelig frå legane si side, grunna komplikasjonar og slike ting… Men kva gjer du?

Seinare den dagen fortalte den eine av desse kvinnene at kusina hennar i landsbyen heime hadde venta tvillingar, og fødde no i førre veke. Svigerforeldra nekta å betale sjukehuspengar, så ho kom seg ikkje på sjukehuset. Ho fødde heime, og det gjekk som det måtte gå… Ho og eit av borna døydde. No prøver ho å tenke ut muligheiter for å skaffe pengar til morsmelkserstatning, og tenkjer og å sende nokon til å hente eit av dei større borna til å bu hos seg, men pengar til billett (300 NOK t/r) virkar uoppnåeleg å skaffe.

Det er så hjarteskjerande å møte denne røyndomen. For ti veker sidan i dag fødde eg eit born. Eg var på eit moderne sjukehus, med gode hjelpemiddel og all den hjelp ein kan tenke seg. Begge mine fødslar kan nok seiast å vere kompliserte, og det slår meg at ”under ein annan himmel”, med mindre ressursar og ikkje gratis, flott helsevesen, så hadde det ikkje gått så bra. Dette er røyndomen svært mange afrikanske kvinner lever i. Det å føde er å leve eller å dø, i alle fall når du ikkje har pengar til å betale sjukehusrekninga…

Dette vesle barnet i heimlandsbyen til mi nye ivorianske venninne har kverna i hovudet mitt denne helga. Helst hadde eg hatt lyst til å få det hit til meg, og forsikre meg om at det fikk nok mat av reine flasker. Og kjærleik. Men eg veit jo at det ikkje er slik det funkar. Men akkurat no blør mitt hjarte for mine afrikanske søstre og foreldrelause born… Og det store spørsmålet blir: Kan eg gjere noko for å hjelpe?

Abidjansk hverdag

2009-03-24T21:11:00.001Z

Lurer du på hvordan det arter seg å leve og bo i et klima der temperaturen konstant ligger mellom 26 og 36 grader (minimumstemp. om natten siste dagene er 26.8 og maksimumstemperaturen om dagen er 36.7) og en luftfuktighet på mellom 90 og 100 prosent? Dette bildet gir i alle fall en liten pekepinn:

Jeg har ikke trent eller gjort noe fysisk anstrengende. Jeg har ikke nettopp vært i solen. Jeg har heller ikke dynket meg med vann. Og bildet er tatt rundt 18.30 på kvelden, en god stund etter solnedgang. Det skal med andre ord ingen bevegelse til for at svetten begynner å renne her. Som en amerikanskemisjonær sa det: ”Vi er nå inne i tre-dusjer-om-dagen-årstiden.” Men å dusje flere ganger om dagen, det gidder vi ikke. Vi er jo like svette igjen bare noen sekunder etter…

Ikke rart at alle kiloene jeg la på meg hjemme hos svigermor i vinter bokstavelig talt renner av.

Jostein

Misjonsbesøk og nytt lyttermøte

2009-03-21T21:40:00.004Z

Rett før jeg reiste hjem til Norge i desember fikk jeg mitt første møte med en av lyttergruppene som er etablert blant mahouene her i Abidjan. Det kan du lese om her.

Denne uka fikk jeg gleden av å møte dem igjen. Vi hadde kjempekoselig besøk et par dager av Tore Larsen, som jobber som kaptein på en norsk supplybåt som har hatt et oppdrag utenfor kysten her. Han er også engasjert i misjonen hjemme, blant annet som styreleder for NLMs lokalradio i Volda.

Dermed var det ekstra kjekt å kunne la ham få treffe noen av mahouene som lytter til programmene våre. Og denne gangen var det samlet rundt 20 personer i en ”court” (bygård) for å lytte. Vi satt rundt et enkelt radioapparat med dårlig antenne slik at det skurret. Men plutselig kom sendingen i ”stereo”. Da viste det seg at en annen beboer i gården hadde skrudd på sin radio og koblet den til store høytalere, slik at han var sikker på at alle skulle høre sendingen.

Det er alltid givende og kjekt å komme ut i bydelene og møte det ekte mahoumiljøet her i Abidjan. Folk er gjestfrie og setter pris på at vi kommer. Men det er også sterkt å se hvilke forhold de lever under til daglig, og hvilke kår barna vokser opp under. Bydelen Feraille der vi var, er nok for øvrig en av de bedre bydelene der en finner mahouer, selv om det også der er slumliknende forhold.

Slik bor mahouene i Feraille

Så satte vi stor pris på vårt aller første misjonsbesøk her i Abidjan, og vi håper det blir flere. Derfor sier vi hjertelig velkommen hvis noen skulle ønske seg noen gode og varme dager i Afrika, og samtidig få ta nærmere i øyensyn arbeidet vi står i til daglig.

Radio- og prosjektstaben her i Abidjan, med unntak av en i prosjektet som ikke var tilstede

Jostein

Bak murer og gjerder

2009-03-17T21:00:00.002Z

Det tar ikke lang tid før vi merker at tilværelsen er ganske annerledes her i storbyen Abidjan enn på landsbygda på Sunnmøre der de ikke en gang gidder å låse verken bildør eller husdør.

Ikke bare bor vi bak murer med strømgjerde på toppen.

Men når vi nå kom hjem igjen hadde de også stengt store deler av kvartalet her vi bor, med store smijernsporter. Seks stykker totalt. En hovedport er bevoktet.

Nå er dette faktisk ganske vanlig her i Abidjan. Ofte stenges boligkvartaler med opptil flere porter. Vi har ikke inntrykk av at det er spesielt utrygt her vi bor, men man kan jo fort få det inntrykket. Det forteller oss i alle fall at det er lurt å tenke litt mer sikkerhet her enn hjemme. Spesielt merkes dette om natta her i Abidjan – da er det svært få som er ute i byen.

Men vi syns nok det gikk litt langt i dag da porten rett ved siden av vårt hus ble stengt og låst midt på dagen, uten vakt til stede. Dette har skapt irritasjon både hos våre arbeidere og andre i nabolaget. I løpet av dagen er det mange som bruker akkurat denne veien. Og som nærmeste nabo er det vi som får skylden for stengingen, selv om vi ikke har hatt noe som helst med det å gjøre.

Det er bra med sikkerhet, men vi må nok innrømme at vi har litt doble følelser overfor dette.

Et paradoks er jo at vi er ”innesperret” med to av de virkelig klassiske sektene; nemlig Jehovas Vitner (som har et forsamlingslokale rett overfor oss) og mormonerne (som er i ferd med å ferdigstille et teologisk seminar rett borti gaten).

Jostein

Ukeoppsummering

2009-03-15T22:13:00.009Z

Da er det utrolig nok gått en uke siden vi landet her i Abidjan. Og vi må vel få lov til å være ærlige og si at det har vært en ekstra travel og utfordrende uke. Ikke bare har vi mistet våre fantastiske medhjelpere Bjørg og Jon Arne, slik at vi nå merker enda mer av hvor mye mer travelt det er med to barn i forhold til ett. Men vi har også flyttet fra en verden til en helt annen. Fra snø og minusgrader på Gardermoen søndag til en enorm varme og høy luftfuktighet. Allerede på flyet i 1000 meters høyde fikk vi en klar indikasjon på det – nemlig 23 varmegrader, bare tre grader lavere enn på bakkenivå da vi landet rundt 19 lokal tid.

Termometeret vårt har denne uken fortalt oss at minimumstemperaturen har vært på 23 grader om natta – da etter et voldsomt regnskyll og sterk vind. Ellers ligger det stort sett på 30-32 grader både ute i skyggen og inne. Luftfuktigheten har visstnok ligget stort sett på 90 % og oppover. Viftene går for fullt og lager en konstant støy. Aircondition på soverommet redder oss. Vekten har ganske sikkert begynt å bevege seg nedover på skalaen igjen etter den gode oppfeitingen hjemme i Norge.

Vi har nemlig kommet i den verste varmeperioden her i Elfenbenskysten. Februar og mars er de varmeste månedene, så det er jo i alle fall en trøst. Og egentlig er vi ikke skremt av varmen heller – men ja, det er en utfordring.

Midt oppi alle utfordringene føles det veldig meningsfullt å være tilbake. Vi er trygge på at det er her vi skal være nå, og vi merker også at ting etter hvert begynner å falle på plass. En viktig ting har vært å finne en barnepasser til Simone. Dette ordnet seg i går, noe vi er veldig glade for. Praktiske ting som lekegrind til Lydia, barnevennlig vifte, etc. er også i boks.

I ettermiddag var vi en tur på det engelskspråklige søndagsmøtet som er her rett i nærheten. Det var kjekt å treffe igjen noen av dem vi gjorde oss kjent med før vi reiste til Norge. Men Simone har svært så dårlig møtekondis og vil helst ut i verden og oppleve action, så for pappaen ble det mer fotfølging enn møte. Men men…

Ellers må nevnes et par andre apropos:

Jeg kjenner også denne gangen hvor hardt det er å gjøre disse sivilsasjonsskiftene mellom Norge og Afrika. Der hjemme er fattigdommen og kampen for dagens grøde så utrolig fjern. Jeg merket hvordan jeg kunne slappe av fra de tøffe inntrykkene vi hele tiden får her. For det gjør noe med en å se gateselgerne snirkle seg mellom bilkøen for å prøve å selge en liten ting, og håpe at dagens behov kan dekkes. Eller mødrene som kommer gående i sine filler, med opptil flere barn diltende etter. På vei til fruktboden sin for å sitte der hele dagen i håp om å selge nok til livets opphold. Snart nok vil disse inntrykkene bli hverdagslige og dessverre ikke lenger så smertefulle. Derfor er jeg tross alt glad for å kjenne på smerten og nøden på vegne av dem som ikke har blitt så heldig stilt som meg selv. I hjertet mitt har jeg en bønn om at vi gjennom vår misjonstjeneste kan bidra til at noen får en bedre og mer verdig hverdag.

Fredag morgen fikk jeg også en annen tragisk hendelse på nært hold. En såkalt ”baka”, eller minibuss hadde på forunderlige vis kjørt utfor en bro rett i nærheten her. Folk stimlet til for å se. Det ble oss fortalt at minst seks hadde omkommet og mange var hardt skadet. Jeg kunne ikke la være å sørge med på vegne av dem som denne ettermiddagen fikk budskapet om at de hadde mistet en av sine kjære. Kanskje var det en forsørger som forlot dem denne morgenen.

Fra torsdag til fredag hadde vi for øvrig besøk av en amerikansk baptist-misjonærfamilie her på gjestehuset. De har intet mindre enn 11 barn – men hadde med seg ”bare” sju. Vi ante at dette måtte være spesielt energiske mennesker, og vi fikk rett i vår antakelse. Et veldig hyggelig bekjentskap. Men vi som i øyeblikket føler oss mer enn overarbeidet med to snille jenter kan ikke annet enn å undre oss over hvordan noen kan ha energi til å være misjonær og ”kultursurfer” med 11 barn mellom 2 år og 18 år. Målet av energi og kapasitet har nok ikke vært lik ved skapelsen. Og godt er kanskje det.

Så må det sies at det også er ganske spesielt å vite at vi faktisk er de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten per nå, og at Lydia og Simone er de eneste norske barna. Og det er vel kanskje derfor at vi allerede etter noen dager fikk en lunsjinvitasjon hjem til selveste ambassadøren. Dit skal vi neste lørdag. Det er noe vi ser fram til. Så ser vi også fram til å treffe kolleger fra Mali i påsken, da flere av dem kommer på besøk hit til syden. Og ikke minst gleder vi oss til familien Aukan flytter ned hit permanent i begynnelsen av mai. Da blir det slutt på ”eremitt-tilværelsen” vår, og Simone får jevnaldrende Håkon å leke med.

Hva gjelder jentene våre: Vi synes de begge har taklet overgangen bra så langt. De preges selvsagt også av varmen og nye omgivelser. Simone er veldig fornøyd og er nok kommet hjem. Men hun peker stadig på det store bildet av morfaren som henger på veggen og sier ”moffar”. Så dere der hjemme er på ingen måte glemt.

En lang oppsummering ble det visst. Vi lar dere gi dere noen glimt fra uken som har gått, gjennom kameralinsen. Og det blir vel gjerne slik at også vi forteller historien gjennom barna våre.

Jostein

Simone venter i Paris

Lydia venter i Paris

Vel hjemme i Abidjan - men kjempeslitne

Våkner opp til nydelig grønn og snøfri hage

Slik fant vi Simone i Lydias badevann - hadde ikke tid til å ta av klærne, her jo så varmt

Nydelig med utefrokost

Jentene koser seg i sandkassa

Jentene sammen Fatou, en av radiomedarbeiderne

Lydia sammen med hushjelp Paul

Man blir trøtt i varmen, men jeg vender med til det

Vel framme

2009-03-09T21:50:00.003Z

Heisann!

Bare en rask liten bloggpost for dere som følger oss her på bloggen og lurer på om vi kom i havn med den lange reisen: Det gjorde vi altså, og nå er vi vel på plass på misjonens tomt her i Abidjan.

Turen gikk i grunnen over all forventning, selv om det naturlig nok var en kraftanstrengelse. Jentene var eksemplariske, selv om det røyner på tålmodigheten for aktive Simone Amalie å sitte stille i mer enn seks timer. Det ble litt løping i korridoren, for å si det slik. Godt det er litt plass på langdistansefly...

Desto gøyere var det for henne å våkne opp her hjemme i morges. Hun har stort sett vært en propell både ute og inne - og storkoser seg over at antall klesplagg inne og ute kan være akkurat det samme.

Lydia Johanne var vel den av oss som var aller blidest etter den lange flyreisen. Hun lå i sengen og storgliste etter at vi kom i hus i går kveld. Men både hun og vi andre var tross alt veldig glade for at vi har en godt fungerende Aircondition på soverommet vårt...

Vi satte forøvrig pris på at det i dag var en offisiell fridag, slik at vi har kunnet ha en rolig dag uten noen jobbmessige henvendelser.

Vi får komme sterkere tilbake med nye rapporter i tiden framover.

Takk til deg deg som har bedt for oss under reisen.

Jostein

På Afrika-retur

2009-03-06T21:38:00.000Z

Da har vi begynt å vende nesen sørover mot Elfenbenskysten og Abidjan igjen...

Torsdag tok vi farvel med mormor og morfar på Sylte. Et vemodig øyeblikk etter flere måneder under samme tak dag og natt. Vi er fulle av beundring og takknemlighet over måten vi har blitt tatt hånd om den tiden vi har vært i Norge. En stor takk til Bjørg og Jon Arne! Bedre foreldre/svigerforeldre/besteforeldre må en lete med lys og lykter etter – og selv da ville du trolig ha vendt tilbake med uforrettet sak…

I skrivende stund er vi hos våre kjære og gode venner i Oslo, Torunn, Øystein og Elias Strømme. Også her får vi oppvartning og praktisk hjelp etter alle kunstens regler.

I tillegg til kvalitetstid med nære venner, har vi fått ordnet en del praktiske ting. Blant annet hentet pass og visum til Lydia på NLMs hovedkontor. I tillegg har det vært nødvendig med en del ompakking. Det er slett ikke noen enkel øvelse å reise på fly med en baby på seks uker og ei svært så aktiv jente på halvannen. Spesielt når en skal gjennom sikkerhetssjekken med litt for mange kolli i tillegg til alle ting som må tas ut for å skannes. Så selv om det stort sett gikk veldig greit mellom Ålesund og Oslo, har vi gjort oss noen erfaringer allerede. Erfaringer som gjør at vi nok endrer litt pakkestrategi til neste etappe.

Det er vel slik her i livet: Noen ting må erfares i praksis før en forstår hva det innebærer. Men vi er nesegrus av beundring over dem så klarer dens slags reiseaktiviteter med fire og fem småtasser herjende rundt.

For øvrig er det utrolig hvordan barn er kontaktskapere. På flyet fikk både Lydia og Simone hver sin venn i nabosetene, hhv en trebarnspappa på alenetur og en mormor med et like gammelt barnebarn. Mor og far Sæth fikk dermed pga barna to gode og hjelpende hender med litt for mange kolli håndbagasje på vei fra flyet og til bagasjebåndet.

Nå skal vi gjøre ferdig siste pakkingen, og nyte vennskap og fellesskap, før vi grytidlig søndagsmorgen setter oss på flyet til Paris, deretter videre til Vest-Afrika. Hele dagen går med til reising, så både store og små er nok mettet på opplevelser når vi ankommer Abidjan rundt kl 18 norsk tid.

Men vi gleder oss veldig til å komme hjem til Abidjan – og til å fortsette vår ”afrikanske misjonærhverdag”.

Au revoir, Norvège!

Jostein

Dåp

2009-02-17T20:59:00.003Z

Vi har nettopp hatt en flott dåpshelg, med familiebesøk fra Sørlandet og Vestlandet, og med vennebesøk fra Trøndelag og Sunnmøre.

Lydia Johanne ble båret til dåpen på Fiskå bedehus her i Vanylven på søndag, og det ble en sterk opplevelse for oss som foreldre.

Dåpsfamilien sammen med kretsleder Kåre Johan Lid som forrettet i dåpen

Aktiv barnelek passet Simone perfekt

Nå begynner vi å rette blikket mot utreise til Abidjan igjen.

Søstrene Sæth

2009-01-28T06:30:00.006Z

For tiden er det disse to småjentene som tar så og si all tiden vår, må innrømmes. Med fantastisk god hjelp fra mormor og morfar, noe vi er veldig takknemlige for. Det tar nemlig litt tid å venne seg til å bli tobarnsforeldre, og nattesøvnen har måttet lide en del. Men det går seg til og vi storkoser oss sammen. Simone er veldig opptatt av lillesøstra og er stadig en tur bortom vogga for å sjekke at alt er bra. Hun sliter litt med å si Lydia, men det nærmer seg. Foreløpig er det langt lettere å si "bébé".

"Bébé" får en god søsterklem

Stor og liten

Lydia Johanne

2009-01-21T21:51:00.005Z

Vi koster på oss en liten fremvisning av vårt lille vidunder til den som skulle være interessert. Alt er vel både med Lydia Johanne og Elisabeth. Vi venter dem hjem torsdag eller fredag. Simone Amalie har forøvrig oppført seg svært så eksemplarisk og har skjønt at "bébé'n" endelig er kommet.

Det første møtet gikk riktig så bra:

"Endelig kom bébé"

Bjørg og Jon Arnes åttende barnebarn

Familielykke

Tre har blitt til fire

2009-01-19T19:41:00.006Z

Gleden og takknemligheten er stor!

Lydia Johanne er det nye etterlengtede familiemedlemmet vårt. Hun fant omsider veien ut i det fri på Volda sykehus i formiddag.

Både mor, barn og far er slitne etter en tøff og lang fødsel, men først og fremst lykkelige. Storesøster Simone Amalie har ikke fått møte lillesøsteren enda, men skjønner nok at noe stort har skjedd og var ganske så ivrig da hun fikk se bilder i kveld.

Nå ser vi alle fram til å bli bedre kjent med det nye vidunderet.

Mor og datter fem minutter etter fødselen

J&J (Jostein & Jentene)

Mens vi venter...

2009-01-12T12:28:00.006Z

Hallo! Er du der inne?
Skal ikke bébé-en komme ut snart?

Jeg håper at "knøttet" snart kommer ut av magen

slik at mamma får litt mer fang jeg kan sitte i

- og slik at jeg har noen å herse med...

Og mens vi venter,

Går jeg tur...

og leker med de store nabojentene og med søskenbarna mine og morfor og morfar, og har det supert!

GODT NYTTÅR!!!!!

2008-12-31T17:54:00.004Z

Her er jeg sammen med mine tre største søskenban på Lillebø-siden, Ane Benedicte, Benjamin Johannes og Erle Malén.

Vi i familien Sæth vil med dette takke for alt det gamle i året som gikk, og ønske hver og en som leser dette alt godt for 2009!

"Knøttet", Simone Amalie, Elisabeth & Jostein

Lillebø-klanen

2008-12-30T16:34:00.004Z

Denne jula har vi hatt gleden av å være samlet alle sammen, både små og store i Lillebø-slekten. Vi er glade for flotte dager sammen, og opplever velsignelsen av å ha gode familierelasjoner. For Simone Amalie har det vært bare nye bekjentskaper, men hun har blitt godvenn med alle sammen - høyest stjerne har nok likevel tante Astrid fått...

GOD JUL!!!!!

2008-12-24T09:19:00.003Z

Juletrehenting på Lillebø

Juletreet ferdig pyntet - nå er jeg klar til å feire jul sammen med mamma, pappa, mormor, morfar, tanter, onkler og søskenbarn - supert!!!!

Militærkupp i Guinea

2008-12-23T11:57:00.003Z

Bare timer etter at Guineas president Lansana Conté døde i går kveld, ble det annonsert at militæret hadde tatt makten i landet og oppløst både regjering og grunnlov.

Guinea er nabolandet både til Elfenbenskysten og Mali, og har gjennom lang tid opplevd stor sosial uro, mye på grunn av måten landet har vært styrt på. Guinea er rikt på naturressurser, men likevel ett av de aller fattigste landene i regionen.

Spenningen nå knytter seg til hva som vil skje i tiden framover. Vil de militære lederne landets beste, eller er de ute etter egen makt? Står militæret sammen eller er det bare en fraksjon som nå har tatt makten? Vil maktvakuumet som nå er oppstått føre til en miltær og etnisk konflikt?
Nabolandene Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten har etter mange års uro og konflikt endelig klart å oppnå en viss stabilitet. Nå frykter man at en eventuell konflikt i Guinea kan få negative ringvirkninger i hele regionen.

Julen er en fredelig høytid her i Norge, der fredens budskap står i sentrum. I Guinea og landene rundt vil denne julen bli preget av spenning, uro og usikkerhet. Vi kjenner også flere misjonærer som bor og arbeider i Guinea, og som nå helt sikkert må avveie om de skal reise ut av landet eller ikke.

Spørsmålet er også om situasjonen i Guinea vil medføre at flyktningestrømmer. Dette vil i så fall fort kunne påvirke situasjonen både i Touba og Naréna, som begge ligger nært Guinea-grensen, i hhv Elfenbenskysten og Mali.

Vi ber om at maktskifte i Guinea må gå fredelig for seg og at landet kan få en god politisk ledelse.

Jostein

Arbeidermøte

2008-12-17T22:17:00.002Z

Hele tirsdagen denne uken tilbrakte jeg i svært hyggelig selskap her på Sunnmøre. Nærmere bestemt på Rjånes Ungdomssenter i Ørsta.

Jeg ble invitert til arbeidermøte (inspirasjons- og kurssamling for de som er ansatt i kretsen) i Sunnmøre & Romsdal krets av Norsk Luthersk Misjonssamband, for å fortelle litt om hva som skjer i misjonsarbeidet i Vest-Afrika. I tillegg fikk jeg en spennende utfordring om å dele litt tanker om viktigheten av det å drive radiomisjon gjennom våre egne lokalradioer også her hjemme i Norge.

Vi fikk også hele familien gleden av å delta på deler av det som kalles arbeiderhelgen på søndag, der vi fikk treffe flere av dem som på ulike måter er engasjert her i kretsen.

Det er inspirerende å få se at vi står i et fellesskap som misjonsfolk, noen på fritiden her hjemme i Norge, andre på fulltid her hjemme, og atter andre på fulltid ute i verden et sted. Vi står sammen, og vi har alle en viktig rolle i det å spre det gode budskap om at det finnes en vei til forsoning og til gjenopprettelse av vårt forhold til Han som skapte oss.

Selv om jeg har mine aner her i Møre og Romsdal har jeg ikke egentlig så mye erfaring og kjennskap til denne kretsen – ennå. Men jeg må si at det varmer å kjenne seg så inkludert som vi gjør her. Vi setter utrolig stor pris på den interessen som vises for det arbeidet vi står i i Vest-Afrika. På meg virker det som om Elfenbenskysten har en litt spesiell plass hos mange her. Og det henger nok sammen med at denne kretsen har vært godt representert i dette landet helt fra starten i 1984.

Per nå er det faktisk tre av seks enheter i Vest-Afrikaregionen som helt eller delvis kommer fra Møre og Romsdal fylke (som vel og merke ikke helt samsvarer med kretsen, siden Nordmøre er egen krets)

Jostein

Julegave fra Vest-Afrika?

2008-12-13T20:38:00.008Z

2008 har brakt dette historiske til mahoufolket: For første gang er det utgitt to kristne plater på språket deres.

MELCI/NLM Vest-Afrika har dette året sammen med to unge kristne mahouer produsert de to soloplatene, som er kommet i salg nå rett før jul. Produsent bak det hele er Johannes Solberg som i to år har vært ”ettåring” på feltet, og som har gjort en kjempejobb med de to platene.

Solo Bakayoko er en ung kristen mahou som er vokst opp i Toubaregionen. Da han ville bli en kristen truet familien ham med utstøtelse. Men en muslimsk leder i hjemlandsbyen tok affære. Han sa at det var bedre med en god kristen enn en dårlig muslim, og dermed kan Solo fritt besøke familien sin i landsbyen også den dag i dag. Det er ingen selvfølge for mahouer som er blitt kristne.

Solo Bakayoko er gift med Maryam og studerer for tiden til å bli pastor. Han har tidligere jobbet som vakt på misjonen sine eiendommer i Touba. Sangene på denne platen er hentet fra den lutherske kirken sitt sanghefte, som vanligvis brukes under gudstjenestene.

Anderson Bamba er en ung kristen mahou som selv har opplevd å få problemer med familien på grunn av sin omvendelse. Han er fortsatt like frimodig i sitt vitnesbyrd og drømmer om å kunne bruke sine musikalske gaver til å forkynne evangeliet til sine egne. Han har selv skrevet tekstene til sangene sine. Musikkstilen er moderne, og preges av at Anderson har vokst opp i storbyen Abidjan; her er reggae, gospel og jazz.

Utdrag fra kutt nr 1: ”De forteller meg at Jesus ikke var mørkhudet. De forteller meg at han var hvit. At han var jøde, og ikke av min rase. Men det jeg vet er at han døde for meg. Og jeg svarer dem: Jeg kjenner ham gjennom troen. Jeg kan kjenne ham i hjertet mitt. Min kjærlighet til ham er stor. Han bor i mitt hjerte. Han gjør livet mitt lyst. Det er gjennom ham jeg lever. Hvis jeg faller, er det Jesus som reiser meg opp igjen. Han tar meg i hånden. Min kjærlighet til ham er stor.”

Ved at du kjøper en av disse CDene er du med og støtter evangeliseringsarbeidet blant mahoufolket i Elfenbenskysten. Mahoufolket er nesten 100 % muslimer, mange med en sterk praksis av folketro i tillegg. Det er svært få kristne. I dag driver NLM arbeid blant mahoufolket i storbyen Abidjan og i Toubaregionen nordvest i landet. Vi driver evangelisk arbeid gjennom våre menigheter og gjennom radioarbeidet. I tillegg har vi et diakonalt arbeid i Abidjan, med fokus på HIV/AIDS og alfabetisering. Veldig mange mahouer er fremdeles analfabeter.

Er du interessert kan du sende en oss en mail. Prisen er 100 kroner.

Her kan du få høre en smakebit:

Anderson Bamba

Solo Bakayoko

Gjenforent

2008-12-09T17:31:00.003Z

Kjekt for liten og stor å være sammen igjen...

Bonne route

2008-12-03T19:35:00.001Z

Da er bagasjen fohåndsinnsjekket på flyplassen. Jeg tror jeg har fått gjort alt jeg trodde at jeg trodde at jeg skulle få gjort før avreise.

Og nå koser jeg med en siste kopp kaffe før jeg tar turen til flyplassen.

Flyet letter fra Abidjan kl 22.50 lokal tid. Deretter er det først til Paris, så Amsterdam, før jeg lander på Kjevik litt før kl 12 i morgen. Der er det visstnok vinter og snø. Ikke så stas akkurat det.

Stas blir det derimot å treffe familie og venner. Og ikke minst jentene. Men de treffer jeg ikke før søndag. Reiser fra Sørlandet lørdag morgen, og deretter blir det Sunnmøre for alle penga…

Men det blir også stas å komme tilbake til Abidjan i mars. For her er det meningsfullt å være.

Neste gang du hører fra meg er familien samlet igjen. Det blir stas!

Jostein

”En av de tingene som bare kan skje i Afrika”

2008-11-29T15:15:00.004Z

Jeg befant meg på ett av de største kjøpesentrene her i Abidjan, Sococé, i formiddag. Tenkte jeg skulle gjøre unna noen siste innkjøp. Mens jeg var inne i supermarkedet hørtes et fryktelig bråk, nesten som torden. Jeg skjønte at det måtte være noe som var i ferd å kollapse.

Sococé

Folk begynte å løpe mot utgangen, og etter en liten stund kom en støvsky. Det hele skjedde ved kjøttdisken, helt på andre siden av supermarkedet enn der jeg befant meg. Det var rett og slett taket som hadde begynt å rase.

Ingen hindret oss i å gå bort og se, og til alt hell var det heller ingen som var skadet. Deler av taket var rast sammen, og på golvet foran kjøttdisken lå det masse murstein og murstøv. Han som jobbet bak kjøttdisken var fremdeles på post.

Til å begynne med fortsatte folk handlingen sin i andre deler av butikken. Det var ingen tegn til evakuering. Men så gikk strømmen, og da kunne ikke kassadamene få gjort sin jobb.

Jeg gikk og handlet litt et annet sted på kjøpesenteret. Fremdeles var det ikke tegn til verken politi eller brannmannskap. Men etter hvert virket det som om de ikke slapp inn nye kunder på selve supermarkedet.

Jeg tenkte jeg måtte ta meg en tur ut på framsiden for å se hva som egentlig hadde skjedd. Og her var synet som møtte meg:

Det var gjort arbeid på taket med å installere en ny, stor aircondition. En ganske så fatal feilberegning har så skjedd. Krana velta rett og slett rett oppå taket av supermarkedet. Vi snakker jo ikke akkurat om noen liten kran her. Men ved et under så virker det som om det bare ble materielle skader.

En skotte jeg kom i prat med sa det ganske så treffende: This is one of the ”it-can-only-happen-in-Africa-excperiences” (Dette er en en av de ”det-kan-bare-hende-i-Afrika-opplevelsene”).

Det var ingen tegn til verken politi eller brannfolk. Bare de vanlige sikkerhetsvaktene. Ingen hindret publikum fra å gå helt inn til kranen. Eller som skotten påpekte, der var visst en ensom brannmann på plass. Men altså ingen beredskap utenom det. Tenk hvis taket hadde kollapset helt...

Den første brannbilen kom først da jeg var i ferd med å vende nesen hjem, rundt tre kvarter etter at hendelsen inntraff. Da kom også nasjonal TV.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir noen stor gransking av en ulykke som denne. Alle priser seg selvsagt lykkelige over at det ikke gikk noen liv, men det er ikke sikkert lykken er like stor neste gang…

Jostein

Møte med lyttere

2008-11-21T21:45:00.003Z

I dag har jeg hatt en av mine travleste dager siden vi kom til Abidjan. Skjønt det har blitt noen travle dager, men kanskje litt ekstra når jeg snart reiser bort en stund. Men denne travle dagen har også medført at jeg har kommet et langt stykke videre på viktige prosjekter. Det gir en god følelse.

Men jeg hadde først og fremst lyst til å fortelle om avslutningen av dagen, som jeg hadde i en av fattigbydelene, sammen med mahouer. Det var kanskje den mest oppmuntrende opplevelsen jeg har hatt så langt her.

Radiolytting i Abidjan

Vi hadde en avtale med en lyttergruppe som en av våre programprodusenter etablerte mens vi fremdeles var i Mali. Da vi kom fram bare noen minutter før sendingen begynte kl 16.30, ble vi selvsagt tildelt de beste stolene. Stereoanlegget som de hadde leid inn for anledningen stod allerede på riktig frekvens, og menn, kvinner og barn var klare til å lytte.

Så kommer trommene, og griotens rop om at ”nå må alle komme og høre”. Det er nemlig sånn programmene våre begynner, på typisk mahouvis. De som er der spisser ørene og virker å lytte aktivt.

De kunne fortelle oss at de har lyttet lenge til programmene, og samles stor sett hver uke. Vanligvis er de et titalls personer, men i dag en del færre fordi det var en del som var forhindret fra å komme. Kvinnene sitter ved grytene og lager ”to”, den typiske maisretten, mens de lytter til programmet. Barna er også nysgjerrige, kanskje mer på hvitingen enn på programmene. Men den tradisjonelle mahousangen på slutten av programmet får ett av barna (i alle fall ikke mer enn 2 år) til å sette i gang med skikkelig dansing. Utrolig sjarmerede.

En sjarmerende liten danser

- Vi synes programmene er interessante og spennende, forteller en av lytterne. Hvis ikke så hadde vi ikke lyttet så regelmessig som vi gjør, fortsetter han.

Programmet denne kvelden har fortalt om synd, og at mennesket må erkjenne synden sin og be Gud om tilgivelse for å kunne komme til Paradis.

- Vi ønsker jo alle å komme til Paradis, fortsetter lytteren. Og vi prøver å finne ut hva vi kan gjøre for å komme dit. Derfor lytter vi jo når de på radioen forteller hvordan vi kan komme til Paradis.

"Vi ønsker jo alle å komme til Paradis", forteller denne lytteren

Mens programmet går sin gang, sitter jeg og observer og reflekterer. Det er så utrolig oppmuntrende å få befinne seg på ”endestasjonen” for programmene våre. For det er jo dette vi jobber for hver dag; nemlig at programmene skal nå fram til mahouhjerter. At budskapet om Guds kjærlighet til mennesket og hans frelsesplan gjennom Jesus Kristus har fått sin oppfyllelse, og at veien hjem til Gud er åpen. Det er derfor vi som misjonærer er kommet til Elfenbenskysten. Det er derfor radioarbeidet blant mahouene ble etablert for mer enn fire år siden.

Her sitter jeg og observerer menn, kvinner og barn som tilsynelatende tar til seg av det som sies, og som tydelig synes det er interessant. Jeg vet jo ikke hva som rører seg på innsiden av disse, i hjertene deres. Men hver uke, onsdag og fredag ettermiddag, har de anledning til å lytte til Guds Ord på sitt eget morsmål. Og kanskje blir hjertedøren på en av disse kvinnene eller mennene, en gang åpnet for Han som døde på korset for hver eneste en av deres synder. Eller kanskje er det et barnesinn som gjennom noe av det som sies gjennom programmene får en liten spire inni seg. En lengsel og en nysgjerrighet på hvem Gud virkelig er. Og hvem er egentlig denne Ɛnzaŋ (Jesus på mahou)? Egentlig så drømmer jeg om at vi en dag også kan lage kristne barneprogrammer på mahou.

Det er i alle fall stort å få oppleve at programmene våre har en adressat, og at de blir verdsatt og lyttet til.

”- Vi vil jo alle til Paradis”
Ja måtte radioprogrammene få ”gi deres hjerter opplyste øyne”, slik at de søker den veien som fører dit.

Jostein

Også kvinnene lytter

Matlaging og radiolytting i skjønn forening

Lederen av lytterkomiteen deler sine tanker om programmet

Ett år

2008-11-16T14:20:00.000Z

I dag er det akkurat ett år siden vi kom til Vest-Afrika. Så er det faktisk også på dagen to måneder siden vi flyttet fra Bamako til Abidjan.

Det har vært et innholdsrikt år, 10 måneder i Mali og 2 måneder her i Elfenbenskysten. Vi har opplevd mye.

Jeg for min del er veldig takknemlig til Gud som har gitt oss muligheten til å få være i Hans tjeneste her, og som også har vist oss at Han er med oss gjennom både de gode og de onde dagene. Vi har fått oppleve at Hans løfter gjelder, og vi har fått føle oss under Hans beskyttelse. Vi er også veldig takknemlige for all forbønn vi vet at vi har vært til del.

Spesielt takknemlige er vi for at alt har gått så bra med Simone Amalie dette året. Hun har tilpasset seg veldig godt både i Bamako og her i Abidjan, og er nok den mest afrikanske av oss. Skjønt de siste tre ukene har hun jo vært i Norge og vist seg like tilpasningsdyktig der, så det blir spennende å se hvordan hun finner seg til rette når vi kommer ut igjen etter fødselen.

Vi var også spente på hvordan helsesituasjonen ville bli her ute, og har bedt spesielt om forbønn for dette. Også her har vi fått bønnesvar. Vi har stort sett fått være ved god helse alle mann. Det er et stort takkeemne.

Hva så med tjenesten?

Jeg må innrømme at jeg følte meg svært lite nyttig de første månedene under språkstudiet. Men slik er det vel for de fleste.

Jeg har derimot følt det langt mer meningsfullt etter at jeg fikk gå aktivt inn i arbeidet som leder for radioarbeidet. Spesielt oppmuntrende har det også vært etter at vi kom hit til Abidjan. Her har vi så mange flere muligheter til kontakt med målgruppen, og vi har helt andre muligheter til å realisere ønsker og drømmer for radioarbeidet. Vi opplever også at det er stor interesse blant mahouene for disse radioprogrammene, noe som gir oss stor inspirasjon i arbeidet.

Derfor er det med litt blandede følelser jeg nå snart skal reise hjem til Norge en tur. Jeg gleder meg selvsagt veldig til å treffe igjen Simone og Elisabeth. Hverdagen her er ganske så annerledes uten dem.

Men det er også så mange prosjekter jeg gjerne skulle videreført allerede nå. Men det får vente til vi kommer tilbake i slutten av februar.

Det er i alle fall med spenning og forventning at jeg tenker på fremtiden vår her i Elfenbenskysten. Og med takk til Gud for at Han har lovet å være med oss også i det som ligger foran.

3. desember setter jeg meg for øvrig på flyet hjem til Norge.

Jostein

Alfabetisering

2008-11-14T15:32:00.004Z

Denne uken begynte et nytt lederkurs for mahouer som skal lære hvordan de kan hjelpe andre mahouer til å lære å lese og skrive.

Dette alfabetiseringskurset er en del av det diakonale arbeidet NLM står bak her i Elfenbenskysten.

På MELCI (NLM) sine nettsider (www.mahouweb.net) har de ansvarlige mahouene for kurset skrevet følgende:

”Denne opplæringen har som mål å lære opp dem som ikke har hatt muligheten for skolegang, til å lese og skrive og ikke minst regne. For hva er det ikke vi sier på mahou: Den som ikke kan verken lese eller skrive er som et halvt menneske og likner en blind. Det er nettopp for å løfte dem ut av dette mørke at vi har dette lederkurset, slik at de vi lærer opp kan være lanterner som lyser opp for mahouene som fremdeles vandrer i møket.”

Det er jo ganske sterke ord om analfabetisme, men dette er visstnok et slags ordtak på mahou, etter det de fortalte meg. Uansett er det nok mange som i en moderne storby som Abidjan føler seg både ”halve” og blinde når de ikke kan verken lese eller skrive. Og blant mahouene er analfabetismen høy. Spesielt blant de godt voksne.

Derfor er dette en flott mulighet til å være med og løfte flere mahouer ut at mørket. Jeg syns også det er flott å se prosjektarbeidernes brann for dette arbeidet. De har jobbet sene kvelder for å forberede disse kursdagene. Og hva er vel bedre enn at unge mahouer utdanner andre unge mahouer for at disse igjen skal lære andre mahouer å lese og skrive.

Jostein

Her er noen bilder fra kurset:

NLM sine prosjektmeadarbeidere

Kursdeltakerne

Presidentvalget utsatt

2008-11-11T08:06:00.000Z

Da er det klart det som vi har regnet med og forstått for lenge siden; presidentvalget her i Elfenbenskysten er nok en gang utsatt.

Vi har egentlig bare ventet på en offisiell bekreftelse på utsettelsen, noe som kom i går kveld. Alle de sentrale partene i konflikten er denne uken samlet i møter i Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou, der president Compaoré er fasilitator for fredsprosessen.

Egentlig skulle valget vært holdt for tre år siden, oktober 2005, men har siden den gang blitt utsatt en rekke ganger. Enten på grunn av krigen eller på grunn av brudd i fredsavtaler som er gjort. Denne gangen var den endelige datoen satt til 30. november.

Denne gangen defineres utsettelsen som teknisk begrunnet. Og det er en vesentlig forskjell fra det vil kalle politisk. Det betyr nemlig at det er prosessen med å registrere og lage identitetskort til alle stemmeberettigede som har tatt mye lenger tid enn forutsett. Skal man kunne ha det som betegnes som et fritt og demokratisk valg er man nødt til å komme i mål med denne registreringsprosessen på en forsvarlig måte.

Ny dato er foreløpig ikke satt, kanskje klokelig nok. Den såkalte ”Uavhengige Valgkommisjonen” (CEI- Commission Electorale Indépendante) har nå fått i oppdrag å lage en tidsplan fram til ny valgdato. Ny valgdato skal annonseres før utgangen av 2008.

Så langt jeg kjenner til er det ingenting som tyder på at dette vil føre til betydelig opptøyer eller liknende. Men det ligger nok likevel ganske mye misnøye bak de politiske prosessene som har vært de siste årene. Folk opplever at dette er et spill som ingen ende vil ta.

Vær derfor gjerne med å be spesielt for situasjonen i Elfenbenskysten framover. Be om at alle gode krefter fremdeles må dra i samme retning for at dette landet skal komme seg ut av en langvarig krise og få en politisk stabil situasjon. Be også om at det ikke må oppstå uroligheter, opptøyer eller kuppforsøk i kjølvannet av dette.

Jostein

Norsk huskestue

2008-11-08T13:03:00.002Z

De nasjonale arbeiderne her i Abidjan overrasket meg her om dagen.

Det har seg slik at det naturlig nok er ulike oppussingsprosjekter her på misjonsstasjonen etter mange år uten fast bosetting.

Ett av disse prosjektene er en oppgradering av huskestativet i hagen. Det skulle males på nytt. Og slik ble resultatet:

Ikke nok med det. Selve huskene blir også minneverdige:

Dette var deres idé og deres måte å glede oss på. Jeg synes det er flott, og ser nå fram til at barna våre tar i bruk det som blir en ekte norsk huskestue her i Abidjan.

Jostein

Sterke inntrykk

2008-11-05T18:15:00.001Z

Noen mennesker gjør bare sterkt inntrykk. Spesielt slike som virkelig ofrer noe for sin kristne tro. De som faktisk er i livsfare på grunn av troen på Jesus, men som likevel er frimodige i sitt vitnesbyrd om hva Jesus har gjort i livet deres. De kan rett og slett ikke holde det for seg selv.

Jeg traff en slik person denne uken. En mahou.

Han kunne fortelle en sterk omvendelseshistorie, som bl.a gjorde at han ble kvitt en demon som lenge hadde plaget ham. Uvant kost for oss kristne nordmenn, men vanlig kost i en muslimsk-animistisk setting som i mahoumiljøet.

Familien vil ham vondt. Fordi hans omvendelse har ført til at faren har mistet respekt i lokalmiljøet. Sønnen skulle ta over som åndelig leder, men har valgt å følge Jesus i stedet. Slikt blir det bråk av.

- De har prøvd å ta livet mitt, forteller han, og utdyper gjennom å beskrive hvordan han ble bundet fast av familien og holdt fanget. Men plutselig kom det en muslimsk nabo og sa at de to hadde en avtale og at han måtte få treffe vår venn. Familien stolte på naboen og slapp ham fri.

- Jeg skjønner ikke hvorfor denne naboen kom akkurat da. Vi hadde ingen avtale, forteller vår kristne bror. På denne måte slapp han unna.

Familien kjenner ikke adressen hans. De kan gjerne komme til å oppsøke ham der han bor. For han vet at de fremdeles forsøker å finne anledninger til å ta livet av ham.

- Men jeg har en indre fred, forteller han.

Og det må vel være det Bibelen beskriver som ”Guds fred som overgår all forstand.”(Fil. 4:7)

Måtte Gud bevare og beskytte vår kjære bror, og la han få være et fortsatt frimodig vitne overfor sine egne.

Vil du være med og løfte ham fram for nådens trone?

Jostein

Mahoumøte

2008-11-02T21:39:00.001Z

I dag morges fikk jeg være med på mahoumøte her i Abidjan. Så tidlig som klokka 7.

Hver søndag møtes evangelisten vår og noen få trofaste kristne mahouer til møte i lokalene våre i mahoubydelen Andokoi. De kristne mahouene her i Abidjan bor spredt og går gjerne i lokale menigheter. Det var flott å få være med dem. Det ble brukt mye tid i bønn. Både for Touba og for Abidjan. Misjonsarbeidet og misjonærene. Pastor og evangelist i Touba. Ja og så ble flere mahouer nevnt ved navn. Noen har vært kristne men kommet bort fra troen. Andre ønsker å komme til tro.

I samtale med evangelisten etterpå sa jeg at jeg synes det var flott at de brukte så mye tid i bønn, og at de nevnte folk ved navn. Han svarte at han mente dette var viktig, og at det er slik vi legger grunnlaget for Guds virke. ”Men det er han som styrer timeplanen”, påpekte han.

Under møtet var det også bibelundervisning og sang. Og jeg må si jeg er imponert over hvor flott sang bare 3-4 personer kan fremføre. Mahouene er kanskje også spesielt flinke til å synge. Med trommer og flerstemt hørtes det nesten ut som et lite kor.

Og frimodige som de er brukte de både mikrofon og høyttaler, og satte alle dører på vidt gap – slik at ingen i nabolaget skulle være i tvil om at det var et kristent møte.

Jeg hadde noen fine morgentimer der ute i dag. Og jeg ber om at vi i tiden framover kan få oppleve mahouer som søker hit for å finne ut mer om Jesus. Kanskje kan vi be om at vi om en stund har en liten lyttergruppe her, som kommer sammen for å høre radioprogrammene og deretter samtale om temaet.

Men det er Gud som legger timeplanen…

Jostein

Koonan

2008-10-31T21:13:00.006Z

Jeg hadde lyst til å fortelle litt mer fra turen jeg hadde til Touba midt i oktober.

Fra Ouaninou tok vi turen til landsbyen Koonan, hvor det også bodde misjonærer før krigen. Her har misjonen også en kirke. Vi fikk en omvisning både i kirken og på misjonsstasjonen. Heller ikke her fikk vi lov til å ta bilder. Men jeg skal innrømme at jeg hadde hatt veldig lyst til å ta ett. På ett av lagerrommene stod det nemlig følgende skrevet for hånd på veggen:

Militærpoliti. Fengsel.

Det er vel neppe mange som hadde forestilt seg at våre eiendommer skulle bli brukt til slike formål. Men det må sies at vi ble tatt godt imot av alle også her. En mente å gjenkjenne meg og takket for sist. Konklusjonen ble at det måtte være Oscar Nordbø han forvekslet meg med. Vel – vi har begge fått navnet Youssouf på mahou, så en likhet er det i alle fall…

Kirken i Koonan

Ellers må jeg si at det som gjorde mest inntrykk på meg var å treffe det trofaste ekteparet som i alle år har vært ”ryggraden” i menigheten i landsbyen. De står fast i tjenesten, selv om de synes det er tungt og de føler seg alene. Men de var veldig glade for evangelisten Solo Bakayoko som bruker ferien sin til å arbeide i menigheten. Han studerer til vanlig for å bli pastor. Hjemme hos dette ekteparet fikk vi servert god mat, og vi hadde noen koselige timer sammen.

De spurte etter alle de gamle misjonærene, og smilet satt løst etter hvert som de ble oppdatert på de ulikes situasjon. Det var ikke fritt for mimring fra tiden før krigen, og de håper nok at misjonen igjen kan etablere seg i landsbyen.

Måltidssfellesskap

Jeg har lyst til å oppfordre deg til å be spesielt for dette ekteparet i Koonan. De er trofaste i tjenesten, og brenner for at naboer og venner skal få møte det levende budskapet om frelsen i Jesus. Be om at Guds ord må få inngang i Koonan.

Jostein

Slik ser kirken ut innvendig

Alene

2008-10-29T19:53:00.003Z

Vel vel...

Da er jeg alene i et stort hus, i en stor by og faktisk også i et stort land...
For jeg er faktisk den eneste norske misjonæren i Elfenbenskysten...

Men det aller viktigste er jo at jentene kom seg greit hjem til Norge i dag etter en lang og slitsom tur. Det så ut til at de ikke skulle rekke siste flyet på grunn av forsinkelser, men til alt hell var også det siste flyet forsinket...

Så dermed kom de hjem til et Sørland i fullt snøvær allerede i slutten av oktober. Her i Abidjan er det fremdeles opp mot 30 grader.

Simone fant raskt tonen med sine søskenbarn som hun forlot da hun var bare to måneder. Så da fikk moren anledning til å hvile seg etter en strabasiøs reis.

Takk for all forbønn, bønnene er blitt hørt.

Så skal nok husbonden klare seg greit alene her i varmen. Der det er afrikanere er det jo alltid mye smil og latter. Og dessuten er det nok av ting å styre med i ukene som kommer.

Men jeg kommer nok til å savne smilene og dansingen til lillejenta. Så dere på Sørlandet får kose dere masse i dagene som kommer!

NB! For den som vil ha tak i Elisabeth nås hun på følgende nummer: 957 80 315 eller hos svigerforeldrene på 380 63747

Jostein

Eit lite døgn!

2008-10-27T20:15:00.001Z

Ja, så lite tid er det igjen før Simone og eg set oss på flyet til Noreg! Eit lite døgn. Det er nesten for utrulig til å vere sant. Eg gleder meg. Gleder meg til vakker norsk natur, oversiktlig trafikk, kjende butikkar, forståelig helsevesen… Men mest av alt gleder eg meg til å få treffe familie og vener og forsamling igjen, og la farmor, farfar, mormor, morfar og alle tanter og onklar og søskenbarn få bli kjent med Simone!

Men eg er spent på flyturen: to flyskifter, 12-13 timer på reise, eg med stor mage og kynnarar og propellen Simone. Vi reiser 23.50 norsk tid frå Abidjan, landar tidlig morgon i Paris, har knappe to timar på oss å finne neste fly til Amsterdam, og i Amsterdam er det 50 minutt til flyet til Kristiansand går.

No om dagane ligg temperaturen i Abidjan på 30 grader, i Kristiansand (som eg skal vere i i drøye to veker før eg reiser til Sunnmøre) er vel gradestokken på 10 og mindre enn det. Det er faktisk 20 grader forskjell! Er veldig spent på korleis vi taklar det.

Eg var til svangerskapskontroll på fredag, og når ho undersøkte meg, vart legen visst bekymra for for tidleg fødsel. Så eg må roe ned tempo og aktivitet betraktelig. Så denne helga , som var planlagt til gåve – og souvenirkjøp, har blitt tilbrakt i ro.

Så, du som ber, kan du be om at flyreisa må gå bra? At vi må treffe hjelpsomme folk, at Simone søv på natta, at eg ikkje har for mykje kynnarar, og at vi må rekke alle flya?

Elisabeth

Det komplette kaos

2008-10-24T20:02:00.000Z

En liten beskrivelse av en lattermild trafikksituasjon i kveld:

Vi hadde vært og handlet på Leader Price (for dere som er kjent i området) og var på vei opp til Riviera 2-krysset. Klokka var rundt 18, med andre midt i rushtiden. Afrikansk rushtrafikk er på ingen måte godt organisert og displinert. Tre filer blir gjerne minst fem, kanskje seks.

Når vi nærmet oss krysset stod det biler bokstavelig talt på kryss og tvers. Noen skulle rett over veien, andre skulle snu 360 grader og begynte å rygge. Andre igjen lå i høyre fil og skulle til venstre, og noen kom mot oss vel så mye i vår fil som i sin egen.

Det korket seg først vel og lenge, men i god afrikansk ånd var vi frimodige både på å presse oss mest mulig fram og ikke minst i bruken av hornet. I grunnen så det ut som om ingen biler beveget seg i noen retninger. Da det endelig ble bevegelse rakk vi akkurat helt fram til krysset før vi ble stoppet av trafikkpolitiet.

Her fikk vi gjennom mer enn ti minutters venting førsteklasses utsikt til ypperlig trafikkdirigering. Vi ventet og ventet mens kryssende trafikk hadde fri bane. Etter hvert så begynte det å bli ganske fullt og flaksehals både her og der. Politifolkene prøvde å vise autoritet, men det ble ganske tydelig at de ikke hadde kontroll på hvordan de best skulle løse det hele. En av dem irettesatte en dame som hadde lagt seg helt i høyre fil, men skulle til venstre. Dermed sperret hun for alle som skulle til høyre og egentlig kunne hatt fri bane. Det endte med at hun kjeftet tilbake og ignorerte hele irettesettelsen. Etter hvert begynte en konstabel å vinke oss fram, en annen irettesatte ham, en tredje bevæpnet kom løpende mot de andre og etter hvert var det full diskusjon mellom trafikkonstablene, mens trafikken stod bom stille i alle retninger. Må innrømme at det vare et ganske komisk skue der de stod og veivet, kjeftet og diskuterte. Lite opptatt av å holde masken. Dermed måtte vi vente enda lenger.

Kanskje har vi et nytt bistandskonsept på gang: Opplæring av trafikkpolitiet i Abidjan. Tviler vel bare på at vi i misjonen besitter den beste kompetansen på det feltet.

Jeg er i alle fall glad at jeg ikke trenger å være del av rushtrafikken hver eneste ettermiddag. Da hadde jeg garantert ikke hatt mye tålmodighet igjen til alle de andre tålmodighetsprøvene som den afrikanske hverdagen byr på.

Jostein

"Heime og ute"

2008-10-21T16:23:00.001Z

Norrøna Radio i Ålesund har såkalt Respons-aksjon torsdag denne uka. 10 prosent av pengene de får samlet inn til radioen går i støtte til vårt prosjekt her i Elfenbenskysten.

Vi er veldig takknemlige for denne støtten, og synes dette er en fin måte å samarbeide på. Ved å støtte sin egen lokalradio er de også med og støtter radiomisjon her i Afrika. Med andre ord: ”Heime og ute”, som NLM er så kjent for…

I forbindelse med denne aksjonen ringte Hilmar Sæther meg her i Abidjan. Hvis du vil vite mer om hva vi snakket om kan du høre intervjuet ved å klikke på linken under:

http://norronaradio.no/filedb/modules/media/id_869.mp3

På Norrønas webradio kan du også følge med på Responssendingene kommende torsdag – selv om du som oss skulle befinne deg i Afrika…

Jostein

Ouaninou

2008-10-19T12:21:00.001Z

Mitt første møte med Ouaninou ble på gudstjenesten i kirken. Inkludert alle barn og oss to misjonærer var vi 24 stykker på møtet.

Ellers inneholdt Ouaninou-oppholdet mange og lange samtaler med ansvarlig pastor, Pierre Any Sagara, som også er kjent for mange i Norge etter hans deltakelse på GF i 2006. Og han snakket varmt om Norgesbesøket. Spesielt gjorde det inntrykk på ham å se hvor mye eldre mennesker i Norge gav til misjonen. Han trakk også fram mange som sa at de ba jevnlig for ham. Selv ber han også for flere av dem han traff.

Pastoren fikk slag for i 2007, og har brukt mye tid på å trene se opp igjen. Fremdeles er han ikke helt rekonvalesert, men det går framover. Han takket for forbønn og sa at det betyr mye for ham.

I Ouaninou fikk vi også besøke misjonens tomter. Men bilder fikk vi ikke lov til å ta denne gangen. Rebellene som fremdeles har kontrollen over husene var likevel veldig vennlig innstilt og la ingen hindringer i veien. Det var vanskelig å forestille seg hvordan det en gang har vært. I husene traff vi stort sett kvinner og barn, familier av rebellene. Tomtene var overgrodde og husene var preget av svært manglende veldikehold, for å si det forsiktig. Men mye er likevel intakt, og det er slett ikke verst etter 6 år på helt fremmede hender.

Den såkalte ”Vatnedalen” var vel det som gjorde mest inntrykk på meg. Her kan jeg se for meg idyllen den gangen gresset ble klippet jevnlig, planter, trær og blomster ble stelt – og husene holdt vedlike. Potensialet ser jeg som aldri har vært der før. De gamle misjonærene har kanskje lettere for å se alt det som er ”ødelagt” og misligholdt.

Flott var det også å tusle en tur på byens marked på søndagen. Yrende folkeliv og et mangfold av salgsvarer. Knut ble gjenkjent både her og der, og det var mange som vil hilse på misjonæren og ønske velkommen tilbake.

Hva framtiden bringer for misjonen i denne landsbyen gjenstår å se. Utfordringene er i alle fall mange og store. Men det har vært sådd mye gjennom mange år. Og på tross av mange år med krig og unntakstilstand som blant annet har ført til nedgang i oppmøtet i kirken, skal vi få tro at Guds Ord virker blant mahouene i Ouaninou – og at det i Hans time vil føre til vekkelse blant mennesker som lever i åndelig ufrihet.

Jostein

Jeg har vært på reis

2008-10-16T21:33:00.004Z

Jeg har nettopp kommet hjem til Abidjan fra en spennende og innholdsrik tur til gamlefeltet.

Nå er alle de gamle misjonsstasjonene kjente steder, ikke bare kjente navn. Jeg har med egne øyne fått sett Touba, Ouaninou, Koonan, Dioman…

Det har vært en fantastisk tur. Lærerikt og interessant.

Jeg har fått oppleve den fantastiske naturen og vegetasjonen som Elfenbenskysten har å by på. Jeg har kjørt på veier store og breie som en rullebane utenfor hovedstaden Yamoussoukro – som nesten eneste bil. Veien står med andre ord ikke helt i forhold til trafikkmengden. Jeg har sett verdens største katedral, som befinner seg i samme by – med en kilometer med marmorstein foran. Tro det eller ei – den befinner seg faktisk her i landet – i byen til landsfader Félix Houphouët-Boigny.

Jeg har kjørt gjennom buffersonen som siden 2002 har delt Elfenbenskysten i to. Jeg har sett den betydelige tilstedeværelsen som FN-styrkene fremdeles har i dette området. Jeg har vært i rebellsonen, som i dag oppleves svært så harmonisk og rolig, mens det for få år siden var harde krigshandlinger og sågar rene massakrer av landsbyboere.

Jeg har sett hva denne regionen har av rike naturressurser: kaffe, kakao, bomull risdyrking etc… Jeg har sett at det likevel er mange fattige mennesker her, som sliter med å få endene til å møtes.

Jeg har møtt en trofast pastor som gjennom hele konflikten har vært på post, på tross av et slag som han nå er på god vei til å bli frisk av. Jeg har møtt noen av de virkelig trofaste kristne, som holder koken på tross av at kirken har opplevd tilbakegang. Jeg har sett hvor stort behov det er for at evangeliet fremdeles forkynnes for mahouene i Touba-regionen.

Jeg har opplevd noe av det verste av ”veier” som Afrika har å by på – var mer som å kjøre langt ute i en gresseng med to meter høye gresstrå. Jeg har igjen opplevd at tid og avtaler ikke betyr all verdens for afrikanere – i alle fall ikke den forståelsen av tid og avtaler som vi har. Jeg har opplevd den fantastiske gjestfriheten som afrikanerne er så kjent for. Jeg har spist god mat, blant annet i nydelig måneskinn i landsbyen Bianko.

Jeg har vært blant mine egne – dvs ”Diomandé-slekten”. Jeg har opplevde hvordan man på mahouvis går fra familie til familie for å hilse på alle i landsbyen. Jeg har sett hvordan en typisk mahoulandsby er bygd opp.

Jeg har fått oppleve Knut Hengs gjensyn med gamle venner i Dioman seks år etter at han og familien måtte evakuere i full fart i 2002. Jeg har sett hvordan den muslimske vakten gjennom alle disse årene har tatt ansvar for misjonens hus og eiendom uten å ha blitt spurt om det.

Med andre ord:

Jeg har opplevd en masse på kort tid. Jeg har blitt rikere. Forstått mer. Og blitt enda mer fascinert av dette som i de kommende årene er vårt hjemland.

Jeg regner med å komme med mer konkrete drypp fra turen etter hvert.

Jostein

Basiliken i Yamoussoukrou - mye større enn du får inntrykk av på avstand

Markedet i Ouaninou

Siste puslespillbrikke

2008-10-10T16:00:00.000Z

Snart får jeg på plass den siste puslespillbrikken for NLMs arbeid her i Vest-Afrikaregionen. Og som det ble påpekt – det er den mest vesentlige brikken av alle.

Saken er den at jeg lørdag morgen setter kursen mot gamlefeltet Touba, sammen med stedlig representant Knut Heng. Det blir aller første gang jeg få komme til de gamle misjonsstasjonene der vi begynte arbeidet vårt i 1984, men ikke har hatt misjonærer siden den første evakueringen i 2002. Jeg skal få bli kjent med Touba, Ouaninou, Koonan, Dioman…

For Knut blir det også den første turen tilbake til gamle trakter etter at de i hui og hast måtte evakuere for 6 år siden.

Egentlig skulle vi reist fredag, men en kraftig forkjølelse på undertegnede har gjort at vi utsetter en dag. Returen blir onsdag eller torsdag neste uke.

Flott om du er med og be for turen, helsa og møte med de små kristenflokkene i Touba. Vi vil også prøve å få til et møte med en kommersiell lokalradio i Man, i håp om at vi på sikt kan få kjøpe sendetid for radioprogrammene våre hos dem. Be gjerne også om at dette må legge seg godt til rette.

Jostein

Bamu (`bammo)

2008-10-08T09:02:00.004Z

Den som har blitt mest afrikansk i løpet av eit knapt år i Afrika, er definitivt Simone! Ho føler seg tydeligvis mest trygg på dei med mørk hudfarge, og har lært at det er allminnelig høflighet å handhelse, så ho kjem med handa og skal helse kvar gong det kjem folk til tomta - ja for den del på gata, apoteket eller butikken også. Ho elskar ris og saus og skal helst ete med hendene. Ho reagerer lite dersom eg ber henne sette seg, men seier eg "I sigi" (det same på bambara) er det rett ned på rumpa. Ho blir vill når eg spør om ho vil ha "nånå", men reagerer ikkje viss eg tilbyr melk (det samme ordet).

Eit av dei nye orda som ho har tatt inn i vokabularet sitt er "babu", hennar versjon av "bamu", som på bambara betyr å bære på ryggen. Heilt sidan ho kom til Mali for 11mnd sidan har ho likt seg på ryggen - enten til barnepika eller hushjelpa i Bamako, eller mamma. Når mamma spør om ho vil "bamu" er det raskt å prøve å komme seg opp på ryggen, står gjerne og hoppar og strekker seg etter beina mine. Ho har lært seg å halde seg fast med bein og armar til eg har festa paignet (stoffstykket). Det er spesielt eit stoffstykke vi har brukt til hennar "bammo" heilt frå vi kom. Det som vart att av dette stoffet, vart til gardiner på soverommet vårt i Bamako. No er eine gardina hengt opp som eit slags forheng i stova, men det er ikkje særleg populært for Simone. Ho står og dreg i det og er ikkje blid! Tenk å bruke hennar bamu til noko slikt! Forkasteleg! No ligg hennar stoffstykke lett tilgjengelig på stova, og når ho er litt trøtt og sur, går ho gjerne bort, hentar stoffet og ser bedande på mamma (eller pappa - men ikkje mykje å hente der...) "babu"? For ryggen er så deilig å sovne på.

- Og bebe til Simone må også få "bamme".

Be om arbeid

2008-10-05T21:56:00.002Z

Etter et svært så ”verdslig” innlegg tenkte jeg at jeg ville fortelle om noe langt viktigere og langt sterkere enn et fotball-comeback.

Livet består jo av kropp og sjel – så også denne blogg – litt hummer og kanari. Litt jord og litt himmel. Vi får blogge mens vi har inspirasjon, og for vår del har det jo vært ganske dødt de siste ukene. Selv om det har skjedd mer enn nok i våre liv.

Det jeg ville fortelle om var gudstjenestebesøket i dag. Det er nemlig tredje søndagen vi er her i Abidjan. Vi har vært litt på leit etter et sted det er naturlig å gå. NLM / MELCI har foreløpig ingen egen menighet her i Abidjan, men en liten ”cellegruppe” i en av mahoubydelene. Vi håper at vi etter hvert kan støtte opp om denne. Ellers har vi også funnet oss godt til rette i et mindre internasjonalt fellesskap, stort sett bestående av misjonærer. De samlingene er hver søndag ettermiddag kl 17.

Men i dag var vi for aller første gang i en av de lokale evangeliske kirkene, franskspråklig. Det ble en fin opplevelse. Igjen opplevde vi å være de eneste hvite til stede. Det forteller nok en del om at det er langt færre misjonærer igjen her i Elfenbenskysten enn tidligere. Men det forteller også mye om en menighet som er selvstendig og bærekraftig. Dette er nemlig en menighet plantet av amerikanske misjonærer.

Vi får noen konkrete opplevelser av hvordan det er å være innvandrer og hvit i et land der alle har en annen hudfarge. Spesielt Simone syntes det ble litt for mange innpåslitne og nysgjerrige barn i dag. Det gir oss også noen tanker om hvor viktig det er å inkludere innvandrere i norske menigheter. Det å føle seg annerledes er slett ikke så lett alltid.

Ellers ble det også god afrikansk korsang og prosesjon ut av kirken. Det får en til å tenke på gode opplevelser fra Øst-Afrika.

Men det jeg hadde lyst til å fortelle om, og som gjorde spesielt inntrykk i dag, var under forbønnsdelen av gudstjenesten. Møteleder hadde tre kategorier som han ville vi skulle be for, og ba de som ønsket forbønn om å reise seg.

1. De som sliter med sykdom. Mange reiste seg, og hver for oss ba vi spesielt for disse.
2. De som sliter med sitt åndelige liv. Også nå reiste mange seg, tydeligvis ikke sjenerte eller redde for å vise sine brødre og søstre at de har sine ting å stri med. Så fikk vi be for disse også.
3. De som er arbeidsledige og søker etter jobb. Denne gangen reiste det seg mennesker i de fleste benkeradene, ja jeg ble helt overrasket over hvor mange som ba om forbønn for dette. Og møteleder og menigheten ba inderlig også for disse.

Jeg må innrømme at det var denne siste delen av forbønnen som gjorde mest inntrykk på meg. Det å be for syke og for de som sliter med sitt åndelige liv er noe som gjøres i de fleste menigheter, vil jeg tro. Litt mindre vanlig er det nok å løfte fram denne tredje gruppen på samme måten. Og jeg er i alle fall ikke vandt til å se så mange mennesker be om forbønn for dette. Mest unge mennesker, kvinner og menn.

Det forteller ganske mye om den sosiale situasjonen mange befinner seg i her i Abidjan. De vi snakker med her forteller om hvor store levekostnadene er blitt. Hvordan prisene på mat, transport, husleie etc. dobler seg og gjerne mer enn det. Når mange i tillegg ikke har jobb, sier det seg selv at livet er vanskelig.

Inntrykket mitt er heller ikke at denne menigheten er blant de med mest fattige medlemmer. Selv om det befinner seg et slags ”fattigkvarter” rett i nærheten og det nok er en del som bor der.

Vi har fått med oss alt snakket om krisen i verdensøkonomien og hvordan det kan få konsekvenser for oss alle. Men jeg tror nok at både du som leser disse tankene og jeg fortsatt vil sitte svært så godt i det i sammenlikning med de mange rundt oss her som sliter med å få endene til å møtes.

For meg ble det en flott opplevelse å se en menighet som tar dette problemet på alvor. Og ikke minst var det flott å se hvor mange som velger forbønnens vei for å få hjelp.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en gründer, og hadde evner til å starte opp med noe som kunne skape arbeidsplasser for hele nærmiljøet…

Jostein

Myggen gleder en misjonær i Afrika

2008-10-05T19:06:00.002Z

Vanligvis skyr vi myggen her i Afrika. Vi ligger under myggnetting og smører på oss myggolje. Vi tenner myggspiral og vi spiser malariatabletter.

Men i dag ønsket jeg Myggen hjertelig velkommen. Ja det var stort å ta del i Myggens herjinger.

Jeg snakker selvsagt om Erik ”Myggen” Myklands comeback. For deg som ikke skjønner et kvekk; bær over med meg.

Det er nemlig stort for en som fikk oppleve Myggen og Start i glansdagene på 90-tallet, da klubben nedsablet både Rosenborg og Viking og spilte en form for fotball som begeistret land og strand.

I dag gjorde Myggen comeback på Start, 12 år etter sist han spilte for laget. Riktignok i en førstedivisjonskamp mot Sandnes Ulf. Likevel.

Det var en stor opplevelse å bivåne den aldrende, lille Myggen entre Sør Arena i en kamp der Start vant 5-1, og Myggen nok bidro mest som en motivator for medspillere og publikum. Selv om pasningsfoten ser ut til å være intakt.

Vel – det ble litt smak av gammel storhetstid for meg i ettermiddag. For denne kampen fikk jeg faktisk med meg også her i Abidjan. Den første kampen jeg har sett på nett her i Afrika. Og selv om det ikke er helt topp kvalitet så er det nok til å glede en Start-patriot i utlendighet.

Så jeg får takke teknologien, TV2 og CI Telecom for at de gjorde det mulig. Og min gamle student-kompis Are Heiseldal som kommenterte kampen.

Jostein

Endeleg på nett!

2008-10-02T22:40:00.002Z

Det har vore lite med oppdatering etter at vi sette føtene vår på ivoriansk jord. Vi har ikkje hatt internett-tilkobling heime, men i går var nettverket på plass, så no kan vi endelig få gje lyd frå oss!

Her i Abidjan har vi – og kjem vi til å få – det bra. Den første tida har vi brukt til å kome oss litt i orden i huset, ordne kontorlokale til Jostein og radiomedarbeidarane, rydde litt i ting og tang, og orientere oss i denne millionbyen som Abidjan jo er. Det er utrulig godt at vi allereie har vore fem veker i Abidjan tidligare. Dette gjer at vi slepp å køyre oss vill (gjeld i alle fall Jostein må vel seiast), at vi veit kor butikkar, kyrkje, fruktmarked og bakar fins, og ikkje minst at vi kjenner frå før dei som jobbar hos og saman med oss. Då blir det jo nesten som å kome heim. I går kom Jon Ivar (Friborg) med flyttelasset vårt og radioen sitt utstyr, køyrande frå Mali, så no har vi heimen vår her! Kjekt også å allereie no få kollega på besøk!

Godt har det også vore å vere med på engelske samlingar på søndagsettermiddagane , og sjå at vi kan få fellesskap og forhåpentlegvis vennskap i det internasjonale miljøet.

Ei lite oppdatering om oss:

Knøttet: Er veldig aktiv i mammas mage. Dersom mønsteret etter storesøster er det same, så er det ting som tyder på at mamma ikkje treng ekstra trim dei neste åra. Svangerskapet går bra, og vi gleder oss til å helse på mirakelet i januar.

Simone: Var ganske urolig og krevande siste vekene i Mali- ho visste vel at ting var i gjerde. Også dei første vekene her har ho vore avhengig av å ha mamma innen synsvidde, men no byrjar det å løsne litt. I skrivande stund er ho med hushjelpa vår, Paul på taket. Ho går også gjerne ut i hagen på oppdagelsesferd. Ho vinn stadig nye terreng, og er familiens store skravlehank og klatremus. Fleire og fleire ord kjem ut av munnen. Det siste er bebe, og då peikar ho gjerne på mammas mage.

Jostein: Er i gang i arbeidet med radioen og organiserar kontor og diverse. Ser fram til å få radiomedarbeidarane på plass på arbeid over helga.. Koser seg framleis over å bu i Afrika, og nyttar seg gjerne av høva til å få sjå mange gode fotballkampar på tv. Prøver å bruke ekstra mykje tid med Simone før nokre veker på kvart sitt kontinent!

Elisabeth: Prøver å organisere heimen og har byrja litt på opprydding og organisering i gjestehuset. Med ei aktiv jente i hælane blir nok det heller eit langtidsprosjekt. Har endelig fått rett behandling for augeproblem som ho har gått med sidan juni (feil diagnose og – behandling i Mali). Strikkar hue til Simone og prøver å førebu seg så godt som mulig på kalde månader i Noreg. Har byrja på bibelgruppe tysdags ettermiddag saman med for det meste amerikanske misjonærdamer. Kjekt.

Noen siste glimt fra livet i Bamako

2008-09-15T22:41:00.006Z

Det er siste kvelden i Sébénikoro, Bamako og Mali.

Flyet letter fra Bamako Lufthavn, Senou kl 10.40 lokal tid tirsdag. Det aller meste er pakket klart, og vi tar oss tid også her på bloggen til å reflektere litt over de siste ukene. Det gjør vi gjennom å dele med dere noen bilder fra hverdagslivet vårt:

Bursdagsjenta

Nok en dag med mamma og pappa på kontoret

Nytt land- nytt språk. Elisabeth har tjuvstartet på mahou

Skal vi danse? Simone sammen med nabobarna

Velkommen- endelig, Habostad

Det regner og det regner

Elva er fin å leke i

Ungdomsdisko - rett utenfor huset

Vann vann vann

Hverdagstrafikk

Simone hjelper mamma med oppvasken

Vi blogges fra Abidjan!!!

Et lite stykke Norge - også i Mali

2008-09-11T19:54:00.001Z

Når en er i utlandet hender det at små og ubetydelige opplevelser blir ekstra morsomme. Som det jeg opplevde på en restaurant her i Bamako i dag:

Inn kom en stor og kraftig afrikansk mann med en blå t-skjorte som lyste opp med en tekst som mange tusen fotballtilhengere i Oslo skulle kjenne godt til:

”Vålerenga mot rasisme”

Kan det være en bivirkning av deltakelse i Norway Cup? Her bør fotballklubben Start komme på banen…

Jostein

Vakt og venn

2008-09-09T21:29:00.004Z

Tenkte jeg hadde lyst til å fortelle om "Arnfinn", vakten vår (Arnfinn er selvsagt det norske navnet vi har gitt ham).

Han var den første jeg følte jeg ble litt kjent med etter at vi kom til Mali. Han fortalte villig vekk om malisk historie, kultur, om Elfenbenskysten der han hadde bodd i åtte år og måtte flykte fra på grunn av krigen. Han var ivrig på å skulle lære meg bambara, og han var mer enn villig til å bidra med små og store hjelpeoppdrag for oss. Han «bodde» i et rom i uthuset her hos oss, dvs. han sov der hele dagen i og med at han jobbet om natten.

Derfor ble det en sorg for meg da vi fra nyttår av skulle skifte vakt, fordi vi skulle prøve ut en ordning med vaktselskap. Det betydde at "Arnfinn" sluttet hos oss.

Men etter seks måneders prøvetid med vaktselskap valgte vi å ikke fornye den kontrakten. Det åpnet for at "Arnfinn" igjen kunne installere seg på rommet her, og ting var tilbake til det gamle.

Vakten har hengt klærne sine til tørk etter nok en regnfull natt

Men nå blir det på nytt endring i og med at det er vi som flytter denne gangen. Og det gjør inntrykk når "Arnfinn" gir så sterkt uttrykk for at han er oppriktig lei seg for at vi skal flytte. Ja faktisk så har han tatt til tårene flere ganger de siste par ukene.

«Det er en del av personligheten min,» sa han her en kveld. «Jeg liker ikke avskjeder, og det å ta farvel med folk som en er blitt glad i.»

"Arnfinn" er rundt 30 år og en typisk ungkar. Men de siste månedene har han vært midt i prosessen med å få tillatelse til å gifte seg med jenta han har sett seg ut. Det foregår på typisk afrikansk vis, med brudepris og gaver til jentas foreldre. Og forhandlinger om pris. Han har fortalt åpent om prosessen og hvordan dette har vært vanskelig for ham.

Jeg må innrømme at slike relasjoner gjør det vanskelig å forlate Mali nå. Så er det litt godt å merke at en har fått bety noe for noen, selv om jeg føler at jeg disse månedene ikke har gitt veldig mye av meg selv, nettopp fordi jeg visste at dette var et midlertidig stoppested.

Men det er godt å ha venner en kan treffe her når vi er her i ny og ne.

"Arnfinn" er ingen bevisst muslim, men heller ikke en kristen – og har du plass kan du gjerne ta ham med i bønnene. Jeg vet at han er interessert i mye av det kristendommen står for.

Jostein

Insh Allah

2008-09-06T22:13:00.001Z

Insh Allah (Om Allah vil) er et svært vanlig islamsk uttrykk, også her i Mali. Men nå om dagen hører vi den oftere enn vanlig. Og de som vi ikke tidligere har hørt si dette gjør det nå.

Rundt oss ser vi flere enn vanlig i hvite kjortler. Blant to unge gutter som var innom oss i kveld. Og alle snakker om at de skal i moskeen for å be om kvelden. De fleste faster, og dermed går gjerne arbeidet litt seinere enn vanlig.

Med andre ord, det er Ramadan, den viktigste måneden for muslimene – fastemåneden. Og dette går ikke upåaktet hen i et muslimsk land.

De lokale TV-kanalene sender hver kveld overføringer fra de store bønnesamlingene som skjer i Mekka, der tusener av muslimer sammen bøyer seg i bønn. Og på TV-kanalen står det følgende: «Dersom du vil få tilsendt bønner på mobiltelefonen din kan du sende kode .... til nummer ....»

Vanligvis er nabobutikken åpen hele kvelden, men ikke nå. «Alle butikkene er stengt, for folk er i moskeen for å be», er forklaringen.

Vær gjerne med og be om at Gud virkelig skal vise seg for muslimer her i Sébénikoro denne fastemåneden. Vi vet at mange muslimer opplever "kristne drømmer" (dvs. om Jesus, korset o.l) nettopp under fastemåneden.

Jostein

Sebenikoro snart tilbakelagt...

2008-09-05T08:54:00.005Z

Berre ei drøy veke igjen no, så er kapitlet Sebenikoro historie i vårt liv. Men eitt lite år i Mali har sett sine spor. Det er godt å endeleg skulle få reise til bestemmelsesstaden. Tida mi i Sebenikoro har nok vore preg av midlertidighet. Kanskje for mykje til tider. Det har vore eit utfordrande år på mange måtar – kome som nybakt mamma til ein heilt framand kultur og til ein bydel som ein ikkje visste noko særleg om. Det har vore nokre tårer og høge skuldre.

Men no, når eg går tur i nabolaget ser eg at, jammen, dette er noko kjent no. Mannen i butikken som helsar stort når eg kjøper ingrediensar til pannekaker. Ikkje få gonger går vi derifrå med eit drops i handa til Simone – (som havnar i magen til mamma og pappa). Smilet og gledesropa på morgonen når Simone høyrer den velkjende lyden av at hushjelpa låser seg inn. Borna i nabohuset som vil leike med Simone, besøk av nabojenta som så gjerne vil høyre om Jesus. Det varmar når ho, ved første møte med Marie (Aukan, som skal flytte inn i huset når vi drar) spør: Er det du som skal lære meg om Bibelen no? Det har blitt sått noko, sjølv om eg kjenner det lite. Og klumpen kjem i halsen når same jenta bankar på døra og kjem med gåve til Simone – to dukker til ” ho som snart skal forlate meg”.

Det er noko kjent no å gå på marknaden. Ikkje skremmande og ikkje fullt så ”skittent” som for ti månader sidan. Og folk kjenner namnet mitt, og spør etter Awa Konaté (Simone sitt maliske namn) dersom ho ikkje er med.

No reiser vi til ein storby, til eit vakkert hus med stor hage. Eg må innrømme at eg gleder meg til den store hagen og alt det grøne. Men, kan det ikkje vere at eg kjem til å sakne smila til naboborna, tilstedeværinga til vakta og hushjelpa vår, butikkmannen? Eg trur det. Og Sebenikoro vil alltid være staden der eg vart vand til å vere mamma, der Simone kraup, reiste seg, sa mamma og gjekk for første gong.

Så skal eg få lov til å takke Jesus for desse månadane i Mali og Sebenikoro, både for det tunge og det kjekke. Og ber om at Guds rike må kome her, blant fattige, flotte Malinkéar.

Elisabeth

Nabojenta til høgre på biletet.

Noen refleksjoner

2008-08-31T12:24:00.003Z

Når vi flytter til Abidjan den 15. september er det akkurat 10 måneder siden vi kom hit til Bamako første gang.

På mange måter føles det mye lengre. Vi har opplevd mye. Vi har hatt gode dager. Vi har hatt mindre gode dager. Vi har vært gjennom kultursjokk. Vi har kjent på glede ved å komme hjem til Sébénikoro etter uker borte. Vi har opplevd alle de ulike maliske årstidene: ”kuldetiden” fra november til januar da dynene faktisk ble funnet fram, den voldsomme varmetiden mars-mai da støvet ligger som et tynt lag overalt i huset og de sterke vindene drar med seg sand fra Sahara, og ikke minst perioden juli-september da regntiden forvandler Bamako helt totalt. Der det tidligere var store søppelhauger er det nå store grønne maisåkre. Der det var helt tørt og støvete renner det nå elver som på sitt sterkest kunne fungert som raftingelver. Den store elven Niger har vokst kolossalt.

Det har vært helt fantastisk å se hvordan naturen i randsonen av Sahara på så kort tid kan endre karakter totalt. Vårt lille papayatre har på to måneder vokst seg høyere enn muren rundt huset. De store åssidene rett nord for Sébénikoro er grønne og vakre, de som i hele vinter og vår bare var gråe.

”Se, jeg gjør alle ting nye”, står det i Bibelen. De siste månedenes endringer i naturen her i Bamako blir for meg et sterkt bilde på Guds evne til å forandre det som oppleves grått og litt trist, til noe grønt, vakkert og livgivende. Søppeldyngene har gitt liv til flotte maisåkre.

Her i Sébénikoro opplevde vi 5 måneder uten en eneste regndråpe. Da takker vi for regnet når det først kommer, selv om det har ført både til oversvømmelse på kontoret og at besøkende hit til Sébénikoro har satt seg fast i gjørma.

Men nå flytter vi altså fra dette. Til en helt annen tilværelse og et helt annet klima.

Det tørre Bamako-klimaet blir nå byttet ut med det alltid klamme og fuktige Abidjan-klimaet. Mali-tørken blir byttet ut med et alltid grønt og regnfullt Elfenbenskysten. Innlandet Mali blir byttet ut med kystlandet Elfenbenskysten. Den trygge byen Bamako der vi kan kjøre trygt på kveldstid blir byttet ut med ”metropolen” Abidjan der kriminalitet trolig er det største trusselen og der det er sterkt advart mot å ferdes utendørs etter mørkets frembrudd. Det fredelige Mali blir byttet ut med et Elfenbenskysten som de siste 6 årene har slitt med kupp, borgerkrig og politisk ustabilitet. Nærheten til naboene og nærmiljøet blir byttet ut med høye murer og elektrisk gjerde. Et godt norsk misjonærfellesskap her i Bamako blir byttet ut med en tilværelse der vi i minst ett år vil være de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten. Langdistansen til vår målgruppe mahouene blir byttet ut med nærhet til folket vi vil nå med evangeliet.

Det er mange ting som vil forandre seg når vi nå flytter sørover. Vi gleder oss veldig til endelig å komme dit vi skal være. Mange ting vil nok oppleves bedre. Mens andre ting vil bli savnet her fra Bamako. Men slik er vel (misjonær)-livet. Noe får man og noe mister man.

Sébénikoro vil vi alle fall alltid ha med oss videre i livet.

Måtte Guds rike få oppleve framgang både i Mali og i Elfenbenskysten.

Jostein

Her er endringene illustrert i noen bilder:

På flyttefot

2008-08-23T16:39:00.002Z

Vi har regnet med det en stund, men først denne uka ble det formelt avgjort i Regionsstyremøtet for Vest-Afrikaregionen at vi sammen med radioteamet skal flytte til Abidjan i Elfenbenskysten i løpet av september.

Det føles godt at avgjørelsen endelig er tatt, og nå gleder vi oss veldig til å vende nesen enda lenger sørover. Flyttedato blir 15. september.

Denne flyttingen fører til at vi får vår femte ”permanente” adresse siden sommeren 2005. I tillegg har vi hatt kortere opphold både på Sørlandet og på Sunnmøre. Med andre så har vi hatt et skikkelig ”fanteliv” de siste tre årene.

Derfor føles det godt å endelig kunne slå seg til ro der vi er tenkt å være, og der misjonsarbeidet vårt er geografisk. Men paradokset i det hele er at vårt endelige mål er det området som er mest ustabilt politisk, og at vi derfor må være forberedt på at ting kan skje. Men avgjørelsen er tatt i nær dialog med den norske ambassaden i Elfenbenskysten, og vi føler oss trygge på det som er bestemt.

Vår flytting til Abidjan innebærer at misjonen nå reetablerer seg i Elfenbenskysten fire år etter misjonærene siste gangen måtte evakuere på grunn av krigen. Vi ber om og håper på at landet nå skal få oppleve stabilitet og fred, selv om det ennå ikke er gjennomført et demokratisk valg. Det skulle ha skjedd høsten 2005, men nå er valget berammet til 30. november i år.

En annen utfordring for oss i vår nye tilværelse er at vi blir de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten. Vær derfor gjerne med og be om at vi må få gode venner i det internasjonale misjonærfellesskapet i Abidjan

Dette...

...og dette...

...og dette blir nok kjærkomne gleder i ensomme stunder

Jenta vår har vorte eitt år!!

2008-08-13T22:25:00.004Z

Kjempegodt med klubbe som eg fikk i gåve frå butikkmannen. Dette må eg smake igjen

Forrige onsdag vart jenta vår eitt år!

Ikkje så stor dag for Simone i og med at ho ikkje forstod så mykje av det som skjer, men ganske spesielt for oss store. Vårt første barns første bursdag! Dette året har gått utrulig fort, og Simone har gjennom det heile vore vår store solstråle, som vi takkar Gud for gong etter gong. Det at vi har Simone i våre liv er også eit tydelig vitnesbyrd om Jesu store kjærleik til oss!

Vi hadde ikkje noko feiring på dagen anna enn at vi hadde besøk av Levi, Gunhild og Torstein og at ho fikk litt gåver. Kjekt å få mange nye leiker. På laurdag hadde vi selskap med kake med lys og brus som seg hør og bør. Veldig kjekt.

Her kjem litt bilder.

Gåver frå Norge FØR frukost!

Bursdagshatt i selskapet i lag med helten Hanne (Friborg)

Kjempegøy med leike som lagar masse lyd!

Simone blir fort midtpunktet når ho er ute i gata. Her er ho ute sammen med hushjelpa (i gult i utkanten av biletet) på bursdagen sin, og naboborna vil gjerne leike...

Forvandling på 30 minutter

2008-08-05T23:04:00.003Z

I kveld fikk vi oppleve en total forvandling av gaten utenfor huset. Vi har hørt at i regntiden blir den til en elv, og har også sett litt av det fram til nå. Men i løpet av 30 minutters svært kraftig regn, og dertil vannmengder fra åssidene utenfor bydelen, var det plutselig enorme mengder vann som skulle passere forbi huset vårt og nedover mot Nigerelven. Vi var glade vi hadde kommet hjem i god tid før regnet, hvis ikke kunne det blitt vanskelig med bil uten firhjulstrekker. Men i morgen er det nok tørket opp…

Slik ser det ut til vanlig

Slik så det ut i kveld

Her er det som snart er den eneste farbare veien til vårt hus

En litt spesiell form for søppelrydding var da en av nabokvinnene tok søppel fra en av haugene utenfor huset og kastet i elva, slik at s
trømmen tok det med seg videre nedover i nabolaget. Hun tenkte vel mer på at dette måtte være den billigste og enkleste formen for søppelbil, enn på naboene som i morgen våkner opp til enda mer søppel utenfor huset.

Jostein

Målgruppetenkning

2008-08-04T21:04:00.000Z

Jeg har tre flotte og engasjerte ivorianske medarbeidere i radioen, alle mahouer. Engasjementet er stort og meningene til dels sterke.

De siste ukene har vi brukt mye tid på å diskutere målgruppetenkning i radioprogrammene. Manusene oversettes nemlig fra fransk til mahou, og som for alle kristne faller manusforfatteren noen ganger for fristelsen til å bruke ”kristent språk” i formidlingen sin. Og her går diskusjonen høyt.

- ”Vil mahouene forstå det?”
- ”Ja, det forstår da vel alle”
- ”Nei, du må huske på at vi snakker om radio, da får de bare høre det en gang. Hvis ikke de forstår, mister de tråden. Og mange er dessuten analfabeter.”
- ”Ja, men vi kan ikke forandre på den setningen…”

Omtrent slik kan diskusjonen gå i redaksjonsmøtene våre. Herlig!

Det er gøy å se bevisstgjøringen de har rundt slike problemstillinger. Derfor har vi nå begynt med et ekstra redaksjonsmøte der vi diskuterer manuset til det programmet som skal spilles inn den samme uken. Det er tidkrevende, men lærerikt for alle parter. Så får vi se hvor lenge vi klarer å holde debatten varm… Manusforfatteren er dessverre bosatt i Elfenbenskysten og får derfor ikke anledning til å delta. Det hadde jo vært enda mer interessant med ham til stede.

Jeg syns i alle fall det er spennende endelig å være i gang med det jeg faktisk er kommet hit for.

Jostein

Nedtelling...

2008-07-31T10:49:00.003Z

Kor mange gardinstenger trengs det? Er her nok møblar? Er det rommet blitt vaska? Slike ting er det eg driv på med for tida. Det er berre dagar til dei første nye misjonærane kjem ut til Mali. Og då vil vi jo at mest mulig skal vere på stell før dei kjem. Og sjølv om det er eit par månader sidan vi flytta inn i nytt administrasjonsbygg, er det fortsatt ein del som må ryddast, ordnast, sorterast og organiserast. Og som kjent Tar Ting Tid her i Afrika.

Eg tel dagar til Gunhild, Torstein og Levi (Habostad) kjem ut - som dei første av i alt fire misjonæreiningar som kjem ut denne hausten. Allerede søndag kveld skal dei bli henta på flyplassen. Det blir godt å få dei ut hit.

Men det er ikkje berre ankomst av nye misjonærar det er nedtelling til...

- Om ei lita veke blir den lille babyen vår, som no slett ikkje er lita, eitt år!

- om halvannen måned skal vi flytte til Abidjan. (Dette blir ikkje bestemt heilt 100% før i slutten av august, så her må eg vel ta eit lite forbehold i nedtellinga.)

- om ca tre månader set Simone og eg oss på flyet til Noreg.

- og om fem månader blir vi fire i familien...

Elisabeth

Ps. Eg skreiv i eit blogginnlegg at eg lengta etter å gå trilleturar med Simone... Eg har ikkje følt eg kunne det - gå med ei flott vogn der liksom. Tenk på all merksemda... Men ein dag tok eg ho med ut likevel. Det vart ei positiv oppleving. Eg fikk ikkje meir merksemd enn eg brukar å få når vi går ute. Folk er vel blitt vande til oss :-)

Det vesle lokale markedet vårt i bakgrunnen.

Lyttere melder tilbake

2008-07-24T19:50:00.001Z

Juli måned har vært en mager måned her på bloggen, det er bare å innrømme. Det gjenspeiler også at vi har hatt en travel måned med mange gjøremål, og lite overskudd til blogging.

Det betyr derimot ikke at det er stillstand i ting som skjer i vår tilværelse. Tvert imot er det masse nytt både bak og foran oss. Det får vi komme tilbake til etter hvert.

I denne omgang hadde vi lyst til å prøve å være med og inspirere deg litt, du som ser på misjonsarbeid som noe stort. For vi har i alle fall latt oss inspirere av tilbakemeldinger som er kommet fra mahouer som har lyttet til radioprogrammene.

Her kan du lese fire:

”Mahouradioen gir meg stor glede, fordi programmene som sendes er 100 prosent mahou. I tillegg får vi gjennom radioprogrammene anledning til å oppdage mange nye ting, som Guds Ord, liknelser og fortellinger, historien bak tilblivelsen av forskjellige mahoulandsbyer etc. Jeg vil veldig gjerne takke de ansvarlige for mahouradioen. Gjennom radioprogrammen er det som om mahouene kommer ut av mørket og inn i lyset.” (Mann fra Abidjan, Elfenbenskysten)

”Jeg er medlem av den frivillige organisasjonen ADB, som jobber for å skape utvikling i regionen Bafing (navnet på mahouenes region i Elfenbenskysten). En fredag jeg var på universitetet var det noen som fortalte at de nettopp hadde hørt mahouspråket bli snakket på radiostasjonen Fréquence Vie (Livets Frekvens, kristen lokalradio i Abidjan). Jeg liker mahouradioen, og synes det er spennende at det lages radioprogrammer på mahou. De som aldri har hørt om Jesus Kristus har anledning til å høre her.” (Mann fra Abidjan, Elfenbenskysten)

”Det er nesten 92 år siden jeg ble født, og aldri før har jeg hørt språket mitt på radioen. Nå i dag har jeg nettopp hørt mahou på radioen. Der snakker de om Gud og de forteller historier som spesielt angår oss mahouer. Jeg er veldig glad for at vi nå har egne radioprogrammer.” (Mann fra Touba, Elfenbenskysten)

”Jeg har blitt forlatt av familien min på grunn av at jeg tror på Jesus. Jeg har vært syk, men ble helbredet i kirken. Jeg blir utrolig glad når jeg nå har fått vite at det finnes et radioprogram som forteller om Jesus på mahouspråket, for vi mahouer har enda ikke forstått hvem Jesus Kristus egentlig er.” (Mann fra Touba, Elfenbenskysten)

Ei lita oppdatering.

2008-07-08T21:52:00.000Z

Regntida har satt inn for fullt i Bamako, og vi frydar oss over kaldare dagar og netter, over å kunne sove utan aircondition, at Simone kan sove på eige rom, og at flisene på golvet ikkje er varme. Simone dreg i buksebein og armar og forstår ikkje kvifor ho skal ha noko på seg nedanfor knea og på armane, og vi synes det er litt godt at det er litt kaldt på morgonen og kvelden, sjølv om verskiftet har gjort oss alle tre forkjøla…
Med regnet kjem også det grøne fram! Rundt oss på alle kantar grønskast det, og det er utrulig godt. Eg var ikkje klar over kor mykje vakker natur og omgivelsar hadde å seie for meg, og eg kjenner no at det gjer meg godt å få litt gras rundt oss, det gjer også at søpla blir litt mindre synleg. I dag tidleg sette vi oss for første gong fast i gjørma rett utanfor huset vårt, og vi er spente på korleis vekene framover blir, med mykje regn og gater som berre er gjørme og mold. Men – det er vel dette som er ekte Afrika?

Litt om kvar av oss:
Jostein:
Har som før skreve på bloggen hatt hovudansvar for feltet her i ein månad. Det har vore veldig mykje å gjere og ha oversikt over, med flytting av gjestehus og kontor, og mykje administrasjon. Men stort sett er det kjekt. Godt å arbeide! Han har også tatt over radioarbeidet no. Saknar joggeturar og tennis med Espen (ettåring) og håper på ny ”partner” når nye misjonærar kjem om ein månad…

Elisabeth:
Har vore veldig sliten i det siste, og hatt ein augebetennelse det kravde fire forskjellige legar for å fikse (tja, den siste fann ut av det.) Det går betre no, og gleder seg over litt meir energi i kvardagen. Er ganske stolt over at eg endelig vann over skepsisen til å kjøpe lokalt kjøt på markedet, og er glad eg har litt overskudd til å prøve meg fram med matlaging av lokale grønsaker som eg ikkje kjenner til frå før. .. Små sigrar i kvardagen. Saknar å gå trilleturar med Simone, men det ligg ikkje akkurat til rette for det i Sebenikoro.

Simone Amalie:
Er stor jente på 11 månader. Ho trivs godt i Mali, og koser seg når ho kan sitte utanfor kontoret i ein grushaug og leike med andre barn. Dagen før ho vart 11 månader, bestemte ho seg for at nok er nok, og byrja like godt å gå! Og utviklinga går så fort at vi foreldra har vanskar med å følgje med.

Så takkar vi deg som les bloggen for at du ber for oss alle tre og arbeidet vi står i.

Elisabeth

Et stort bønneemne for radioarbeidet

2008-06-29T19:02:00.000Z

Vi går en spennende framtid i møte i radioarbeidet blant mahouene. Gjennom mer enn 2 år har sendingene gått på lufta ukentlig. Medarbeiderne som begynte med null radioerfaring er i dag blitt gode radiojournalister ut fra forutsetningene. Jeg syns de er kommet langt på kort tid, og er imponert. Jeg gleder meg også til å være med og videreutvikle både radiotalentene og programformatene.

Ett av de spennende konseptene vi nå ønsker å ta del i er et program som heter ”The Way of Righteousness” (Rettferdighetens Vei). Dette er et programkonsept som er utviklet av misjonærer som arbeider inn mot den muslimske folkegruppen Wolof i Senegal. Programmet er allerede oversatt til opp mot 90 ulike språk.

”Rettferdighetens Vei” er et program som går kronologisk gjennom Bibelen, og som er helt spesielt tilrettelagt for muslimske lyttere. Gjennom 100 programmer totalt formidles Evangeliet helt fra grunnen av, med utgangspunktet i Bibelens egne fortellinger.

Vi ønsker så raskt som mulig å sette i gang oversettelsesprosessen av dette konseptet til mahou. Deretter blir det en stor utfordring å finne rett person til å presentere programmene på radio. Det er dette jeg gjerne vil utfordre deg til å be om. At vi må finne rett person. En erfaren kristen mahou, som vil fungere godt i radioformidling og som selv kan identifisere seg med budskapet som formidles. Denne medarbeideren har vi ikke i vår midte per i dag, og det vil være en krevende rolle å fylle.

Så dette er vårt helt konkrete bønneemne: Be om at Gud skal vise oss hvem Han har tenkt til denne oppgaven, og at vi skal finne rett person.

Jostein

Nådegaver i funksjon

2008-06-21T23:18:00.000Z

Sitter en kveldstime på gjestehuset her i Bamako og lytter til den aller siste plateinnspillingen som er gjort på mahou. Så fersk at vi enda ikke har fått kopiert den opp.

Dette er den andre innspillingen som ettåring Johannes Solberg har hatt ansvaret for i løpet av to år. To unge kristne mahouer med helt ulik musikkstil har brukt sine nådegaver til å formidle evangeliet til sine egne på deres eget språk. Ved hjelp av en ung nordmann. Det er stort!

Jeg koser meg med musikken som på denne platen spenner fra rap, gospel, country og jazz – som Anderson selv uttrykker det. Alt sammen på mahou!

Er det ikke stort at Gud oppreiser mennesker i alle kulturer og på alle språk til å kunne uttrykke budskapet om hans altomfattende nåde – også gjennom musikken?

Be både for Anderson Bamba (siste platen) og Solo Bakayoko (første platen), at Gud må bevare dem som frimodige vitner for Ham. Og at musikken deres kan være med og åpne frelsesdøren for søkende mahouer.

Jeg gleder meg til å være med og spille musikken deres i radioprogrammene våre.

Jostein

Å slakte rett

2008-06-19T21:01:00.001Z

At vi befinner oss i et sterkt muslimsk land fikk vi erfare en dag denne uken.

En av de nasjonale medarbeiderne var uheldig å kjøre på en geit rett utenfor det nye kontoret vårt. Geita ble så hardt skadet at den var i ferd med å dø.

Det ble mye oppstyr og urolig stemning.

-” Du må skjære over strupen på den”, var det flere som ropte.

-” Ikke la den dø, skjær over strupen på den. Hvis ikke vil eieren miste den to ganger”, var forklaringen.

Grunnen er det som kalles å drepe et dyr på ”halal”-vis, noe som etter hvert er blitt litt kjent i Norge også. Det betyr at dersom ikke dyret drepes ved å få strupen skåret over og tømmes for mest mulig blod samtidig som det utropes en slags lovprisning av Allah, vil dyret være urent og ikke kunne spises.

-”Da må det bare kastes”, forklarer han som fryktet at eieren skulle miste dyret to ganger.

Heldigvis ordnet det seg greit til slutt. Dyret ble drept på rett vis, og eieren godtok unnskyldingen fra vår mann. Det er visstnok ikke lov å la geiter vandre rundt midt i bygatene (selv om det er faktiske er veldig vanlig både med geiter, kyr, høner etc.), og derfor ville han ikke lage noe oppstyr. Ellers kan slik situasjoner som dette medføre en ganske så opphisset stemning.

Fra nå av er vi ekstra oppmerksom på å jage vekk geitene som har lagt seg under bilene våre for å søke skygge for solen.

Jostein

Feitekur?

2008-06-16T20:19:00.004Z

På torsdag var eg og Simone heime i Sebenikoro og hadde roleg dag etter veker med mykje arbeid og styr – og barnepika kom heim til oss. På føremiddagen brukar Simone å få naturelljoghurt (barnejoghurtane her kostar opp mot 50 kroner for ein firepakning). På fredag skulle eg servere mat til heimreisande misjonærar, og til det skulle det vere crème fraiche (rømme). Til mi forundring var det berre ein pakke igjen, og eg visste jo at eg hadde kjøpt to. Ein tom, vaska rømmeboks stod på hylla på kjøkkenet. Plutselig gikk det opp for meg: Simone har kost seg med to desiliter feit rømme på torsdag! Ikkje alltid heilt enkelt med tubabu–maten (kvitingmaten) der mykje ser så likt ut… Godt at jenta er aktiv, for underernært er ho i alle fall ikkje…

Good Missionnary Training

2008-06-08T18:29:00.002Z

Stedlig representant Jon Ivar Friborg og familien er reist på ferie til Norge, og dermed har jeg fått ansvar for å følge opp ulike oppgaver som måtte komme på i løpet av sommeren.

I løpet av den kommende uken reiser alle de resterende NLM’ere her i Vest-Afrika hjem etter endt periode. Dermed blir vi de eneste igjen på feltet i noen uker, til Kjersti Gangstø er tilbake fra Norgesferie.

Utfordrende, men også lærerikt. ”Good missionnary training” er det visst også :-)

Det nye administrasjonssenteret vårt i Bamako

For tiden innebærer dette ansvaret først og fremst å holde orden på flytteprosessen vi er inne i. Kontor og gjestehus flyttes til samme treetasjes kompleks inkludert familiebolig på andre siden av byen. Som alltid i Afrika er det en utfordring å holde tidsskjemaene. Og det har gått en del tid på å pese rørlegger, snekker, elektriker etc. ”Ingen problem”, er alltid svaret. Men når det kommer til stykket så er det likevel ikke så enkelt.

Bassenget blir nok kjærkomment i varmetiden

Men – det ser slett ikke så verst ut. I går innvidde Espen Kvamme og jeg svømmebassenget, og det gjorde godt med en dukkert etter at vi hadde spilt tennis i stekende sol og grader langt opp på 30-tallet.Så bassenget blir nok en suksess for både små og store.

Bassenget sett fra toppetasjen

I morgen kommer familien Selstø til å være de første gjestene på det nye gjestehuset vårt.

Stua i gjestehusetasjen

Og neste steget er å flytte hele kontoret. Good Missionnary Training…

Jostein